Advokat Børge Benum viser i dette innlegget til at det i utredningen «Utenfor og innenfor» i NOU 2012: 2 fremgår i klartekst at for eksempel sykepenger og arbeidsavklaringspenger i utgangspunktet kan utbetales i andre EØS-land.

Nav-skandalen – noen observasjoner fra tribuneplass

Debatt. Nav-skandalen reiser mange spørsmål. Det mest maktpåliggende er hvordan det kunne gå så lang tid før den rettsstridige forvaltningspraksisen til Nav ble oppdaget. Er det riktig at dette er et komplisert regelverk, og at feilen kun er skjedd etter 2012?
5.11 2019 11:10

Den 17. januar 2012 kom europautredningen «Utenfor og innenfor» i NOU 2012: 2. Dette er et imponerende verk på mer enn 900 sider skrevet av noen av Norges fremste eksperter på EØS. Del III om «EU-avtalenes betydning på viktige samfunnsområder» har i alt 12 kapitler som går gjennom avtalene internt i Norge på alle vesentlige samfunnsområder. Velferd og helse er viet et eget kapittel. I punkt 17.3 er trygderettigheter omtalt over 4–5 sider. Utvalget skriver på side 485:

«I kjølvannet av den økte arbeidsinnvandringen fra nye EU-land etter 2004, samt økt eksport av trygdeytelser til nordmenn som tar opphold utenlands (ikke minst i Spania), har konsekvensene av trygdesamordningsreglene i EØS for den nasjonale velferdspolitikken kommet høyere på dagsorden. Dette er utførlig drøftet i den offentlige utredningen «Velferd og Migrasjon. Den norske modellens fremtid».

På side 486 (hele siden) er det i tabell 17.1 gitt en tabellarisk oversikt over hovedregler for utvalgte velferdsordninger i EØS. Tabellens høyre kolonne har overskriften «Kan utbetales i andre EØS-land». Her framgår det i klartekst at for eksempel sykepenger og arbeidsavklaringspenger i utgangspunktet kan utbetales i andre EØS-land.

Det vil være urimelig å kreve at fagdepartementet eller Navs ledere setter seg inn i hele europautredningen. På den annen side bør en ha en berettiget forventning om at de i egen interesse setter seg inn i de problemstillinger som gjelder eget forvaltningsområde. Det er tale om noen ganske få sider som i dette tilfellet har en meget oversiktlig og leservennlig form. Hvis departementet og Nav hadde lest disse sidene kunne de nesten ikke unngått å fange opp problemstillingen.

Forordning 883/2004 ble gjennomført i norsk rett 1. juni 2012. På regjeringen.no ligger blant annet regjeringens gjennomføringsnotat datert 27. oktober 2012. Her er essensen at formålet med den nye forordningen er regelverksforenkling. Teksten er redusert med om lag to tredeler i forhold til forordning 1408 fra 1971. Videre heter det:

«Det generelle utgangspunktet for koordineringen vil fortsatt være at en person som har rett til trygdeytelser i en medlemsstat, ikke skal tape sin rett ved å flytte til en annen medlemsstat. Koordineringsreglene innebærer ikke harmonisering av medlemsstatenes trygdelovgivninger».

På denne bakgrunn er det god grunn til å stille spørsmål ved hvorfor Nav foreløpig begrenser sin saksbehandling til tilfeller etter 2012, og ikke fra EØS-avtalens ikrafttredelse 1. januar 1994. Denne saken kan potensielt berørte langt flere enn de om lag 2300 sakene fra 2012 og fram til i dag.

Det er tid for selvransakelse hos flere. Hvorfor gikk det så langt tid før det ble stilt spørsmål ved lovligheten av Navs praksis?

EFTAs overvåkingsorgan (ESA) blir av og til beskyldt for å være mer katolsk enn paven. I 2011 gransket ESA to saker som gjaldt kriteriene for norske velferdsytelser. Den ene saken gjaldt ledighetstrygd, den andre barnetrygd. I den siste saken ble Norge dømt i EFTA-domstolen i 2013.

Det er et paradoks at Nav-saken som framstår som et mye klarere brudd på de grunnleggende fire friheter, og formentlig med langt større betydning, ikke har vært gransket av ESA. Saken har vært mye fremme i den politiske debatten, i mediene og gjennom både Brochmann-utvalgets utredning og Europautredningen.

Når det gjelder aktørene i domstolene bemerkes kort:

Det er en kjent sak at en god del av sakene EU-domstolen får forelagt fra de nasjonale domstolene gjelder saker hvor det er spørsmål om regelverket for det indre markedet (de fire friheter) får gjennomslag i forhold til for eksempel nasjonale straffebestemmelser.

For om lag 26 år siden avsa EF-domstolen dom i Keck og Mithouard (sak-C-267/91) hvor de to nevnte franske borgerne var tiltalt for å videreselge drikkevarer til en lavere pris enn innkjøpsprisen – noe som var i strid med fransk lov. Den nasjonale domstol forela tolkingsspørsmål til EF-domstolen. Essensen var om fellesskapsretten skulle forstås slik at en nasjonal straffebestemmelse utgjorde en ulovlig restriksjon i forhold til blant annet traktatbestemmelsene om de fire friheter. Dette er en prinsipiell avgjørelse som er omtalt i enhver lærebok i EU-rett. Den er også et skoleeksempel på at reglene om fri bevegelighet påberopes som et forsvar og et potensielt trumfkort i forvaltnings- og straffesaker. Dette skyldes forrangsbestemmelsen i EØS-loven § 2, hvoretter bestemmelser i lov som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter EØS-avtalen, i tilfelle konflikt skal gå foran andre bestemmelser som regulerer samme forhold.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.