Ikke rør konsesjonskraften!

Kommunal Rapport skrev i nr. 24 om at kommunene kan tape milliarder på en omlegging av kraftskatteregimet. Bakgrunnen er at regjeringen har satt ned et ekspertutvalg som skal se på skattene i vannkraftsektoren.

Det er ikke bare distriktskommunene som kan tape på dette. Fylkeskommunene er i samme båt, og i verste fall mister de flere hundre millioner kroner til næringsutvikling, i en tid de får nye oppgaver. Dette vil være et svært uheldig signal.

Kraftfylka er en interesseforening for 11 fylkeskommuner. Vi jobber for at fornybarregionene får en rettmessig andel av verdiskapingen fra vannkraft. Her er står inntekter fra vannkraften helt sentralt, siden det legger til rette for næringsutvikling i fornybarregionene.

Vi mener at ekspertutvalgets mandat er for bredt. Det er kun særskatter for vannkraften som burde vurderes. Konsesjonskraften er ikke en skatt. Konsesjonskraftordningen er vertskommunene og fylkeskommunenes rett til en del av kraftproduksjonen, som vederlag for den naturkapitalen som er stilt til disposisjon til vannkraftproduksjon. Denne retten er solid forankret i det norske samfunnet.

Fylkeskommunene mottar ca. 250 millioner kroner i naturressursskatt og 2,4 TWh konsesjonskraft per år. Totalverdien varierer med kraftprisene, men det er snakk om flere hundre millioner kroner i inntekter til fylkeskommune hvert år.

Dette år penger som går til næringsutvikling og offentlige tjenester til hele befolkningen, og gir dermed en liten omfordeling fra kraftkommuner til andre kommuner i fylket.

Fokuset til ekspertutvalget må være å se på hvordan vannkraftens særskatter berører investeringer i kraftbransjen, uten å frata lokale og regionale myndigheter deres rettmessige andel av verdiskapningen.

Først og fremst bør utvalget fokusere på grunnrenteskatten, som har økt de siste årene og har en lav skjermingsrente. Ifølge Energi Norge har dette redusert investeringsevnen i kraftbransjen og hindret opprusting og utvidelse av eksisterende kraftverk.

Naturressursskatten er en kraftskatt som kompenserer for alternativ bruk av naturen lokalt. Skatten går til kommunesektoren, og kraftselskapene kan trekke den fra overskuddsskatten til staten. Den påfører derfor ikke kraftselskapene ekstra kostnader. Satsen er et fast kronebeløp, og den er ikke justert siden 1997.

Mangelen på indeksjustering medfører en faktisk reduksjon i kommunesektorens relative inntekt fra denne beskatningen på 40 prosent. Om satsen økes i tråd med konsumprisindeks, går statens inntekt fra overskuddsskatten tilsvarende ned. Selskapenes investeringsevne rammes ikke. Det er derfor en skånsom omfordeling til lokalt og regionalt nivå.

Kraftfylka har tiltro til at ekspertutvalget, som er godt ledet av tidligere NVE-direktør Per Sanderud, skal finne løsninger som både ivaretar kraftbransjen og regional verdiskaping. Da må man begynne med å se på statens stadig økende skatteinntekter fra vannkraften.