Folk må å gjøre en egeninnsats for å bo godt hjemme lenger, samtidig som kommunene må stå for en helhetlig boligplanlegging som imøtekommer behovet i befolkningen, mener Trude Drevland og Morten Andreas Meyer.

Folk må å gjøre en egeninnsats for å bo godt hjemme lenger, samtidig som kommunene må stå for en helhetlig boligplanlegging som imøtekommer behovet i befolkningen, mener Trude Drevland og Morten Andreas Meyer.

Illustrasjonsfoto: Ingeborg Øien Thorsland / NTB
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Boligplanleggingen imøtekommer ikke innbyggernes behov

Skal vi oppnå ambisjonen om at vi kan bo hjemme når vi blir gamle, må boligpolitikken høyere opp på agendaen.

Myndighetene ønsker at eldre skal bo hjemme og greie seg selv lengst mulig. Også de eldre selv ønsker å bo hjemme. Ni av ti eldre ønsker å bo hjemme så lenge som mulig, viser en undersøkelse som Ipsos har utført for Huseierne og Pensjonistforbundet.

Utfordringen er distriktene hvor det ikke er noe å flytte til.

Utfordringen er at dette kan være lettere sagt enn gjort for mange, rett og slett fordi boligene som mange eier, ikke egner seg til å bli gammel i. Tre etasjer, mange trapper, høye dørstokker, smale dører, trange bad, toalett og soverom i forskjellig etasjer, er gjerne ikke forenelig med svekket mobilitet.

I stortingsmeldingen «Leve hele livet» er målet at alle eldre skal få bedre hjelp og støtte til å mestre livet. «Leve hele livet» handler om de grunnleggende tingene som oftest svikter i tilbudet til eldre: Mat, aktivitet og fellesskap, helsehjelp og sammenheng i tjenestene.

Reformen løfter fram 25 løsninger og flere hundre eksempler fra kommunene. Kommuner som tar de gode løsningene i bruk, vil bli belønnet i statlige støtteordninger.

Det som er skuffende, er at meldingen i svært liten grad omhandler bolig. Skal ambisjonen om at vi kan bo hjemme når vi blir gamle oppnås, må boligpolitikken høyere opp på agendaen. Boligpolitikken er ikke tilstrekkelig koblet til eldrepolitikk og planlegging for at eldre skal kunne bo trygt og godt.

Myndigheter og andre samfunnsaktører må legge til rette for at vi skal kunne leve hele livet i gode og trygge lokalsamfunn med boliger som også er gode å bli gamle i, hvor vi kan være aktive, greie oss selv mest mulig og ha mulighet til å bidra med våre ressurser.

Men boligen er også vårt eget ansvar. Mens fellesskapet har et stort ansvar for å motivere oss for at boligen er tilpasset endring i funksjonsnivå eller bevegelighet, må vi selv sørge for å tilrettelegge.

Nordmenn pusser opp for 80 milliarder kroner hvert år. Lite av dette går til utbedringer av boligen med tanke om at når vi nå først pusser opp, kan vi gjøre de små grepene som skal til for at det fungerer også videre.

En forskningsrapport NOVA har laget for Husbanken tidligere i år, viser at når vi vedlikeholder boligene våre, er det sjelden for å øke tilgjengeligheten.

NOVA-rapporten viser at det er blitt mer vanlig å flytte for personer i aldersgruppen 60–75 år de siste 20 årene, og at vi gjerne bytter ut eneboligen med en mer lettstelt og tilgjengelig blokkleilighet.

Utfordringen er distriktene hvor det ikke er noe å flytte til. Én av ti eldre oppgir i Ipsos-undersøkelsen at det ikke finnes egnede boliger i egen kommune.

En annen utfordring er at det man får for boligen sin, er mye mindre enn det en leilighet koster, og at det derfor ikke lar seg gjøre å flytte av økonomiske årsaker.

Stortingsmeldingen «Leve hele livet» peker på at det bør tilrettelegges for mykere overganger mellom hjem og institusjon i alderdommen, og beskriver bekymring for eldres belastninger ved flytting.

Dette kan forebygges gjennom å skape insentiver til å flytte til en enklere og mer tilgjengelig eller lettstelt bolig før alvorlig sykdom inntrer, noe som også kan være forebyggende ved at lettstelte boliger kan forenkle hverdagen til de eldste. Og i distriktene må kommunene sørge for at det er lettstelte boliger tilgjengelig til en overkommelig pris – enten som man kan eie eller leie.

Norge trenger en god og helhetlig samfunnsplanlegging som gir bedre sammenheng mellom bolig og behov hos innbyggerne. Og boligpolitikken må sees på i sammenheng med eldrepolitikken. Videre er det behov god informasjon, insentiver og enkle og praktiske løsninger som muliggjør flytting for dem som ønsker det.

Vi savner flere tiltak og mer konkrete planer i «Leve hele livet» om hvordan man kan få befolkningen til å gjøre en egeninnsats for å bo godt hjemme lenger. Vi savner en helhetlig boligplanlegging i kommunene som imøtekommer behovet i befolkningen.

I tillegg er det viktig å ha engasjerte ildsjeler som driver dette utviklingsarbeidet lokalt. Flinke lokalpolitikere må bry seg mer om en lokal helhetlig boligpolitikk som legger opp til et trygt livsløp i egen bolig lengst mulig. Det er et viktig bidrag for at eldre kan bo hjemme i sin egen bolig lengst mulig, og dempe kostnadsveksten i pleie og omsorg.