Våken tillit bedre enn naivitet

Etter alt å dømme er de skandinaviske kommunene i dag mye mindre korrupte enn de har vært. Sannsynligvis har de aldri vært så korrupsjonsfri som nå.

Så vidt vi vet, er det ingen strukturell korrupsjon her. Det finnes etter alt å dømme ingen overgripende eller gjennomgående systemer av bestikkelser eller utilbørlige hensyn som har med slektskap, trusler eller økonomiske tjenester å gjøre. Vi har institusjonalisert prinsippene om offentlighet, pressefrihet, revisjon og andre systemer for å forebygge og oppdage slikt. Stillingene besettes ut fra meritter, ikke på grunn av vennskapsbånd med beslutningstakerne.

Men kanskje er troskyldigheten et større problem enn normløsheten. Vi har et bedragersk godt selvbilde ut fra internasjonale sammenlikninger med virkelig gjennomkorrupte stater. Vi har slått oss til ro. Bare unntaksvis har journalister og forskere fram til ganske nylig brydd seg om å ta rede på hvordan det egentlig står til.

Våre politiske institusjoner nyter større tillit enn hva tilfellet er i de fleste andre land. Selv i våre store ungdomsstudier ser vi hvordan ikke minst tilliten til politi og domstoler allerede tidlig i tenårene utmerker seg som særlig høy. Og vi ser også hvor forent ungdommenes erfaringer med rettferdige og upartiske lærere er med deres tiltro til demokratiet.

Ubestikkelige kommunetjenestemenn og -politikere er derfor svært viktige. Én medarbeiders feilsteg kan få store følger. Selv en begrenset korrupsjon er samfunnsskadelig; korrupsjonen både forvrenger konkurransen i markedet, svekker tiltroen til demokratiet og lar de aller fattigste ta regningen.

Det vil vel alltid finnes individer som av ulike grunner oppfører seg gjerrig, feigt og utspekulert, selv om de kan være akk så sjarmerende. Da vi gransket mislighetene i Göteborg, ble vi slått av at alle var så forbauset over at akkurat den mistenkte personen kunne være en bedrager. Men man kan jo ikke bli en framgangsrik bedrager uten å framstå som veldig trivelig. Selv hovedmannen i den påstått svært omfattende eiendomsfloken i svensk kriminalomsorg ble beskrevet av sine tidligere sjefer og kolleger som nettopp «en flittig og kjekk kar som jobbet mye. Med hodet på rett plass», og: «Han var veldig selvgående. En kreativ byråkrat.»

Derfor må det finnes kontrollsystemer. Deres fremste oppgave er ikke så mye å oppdage som å avskrekke fra korrupsjon. Enkelte kan trenge hjelp til å motstå fristelser.

All ære til kontrollsystemer, men det handler også om kulturer som sjefer, medarbeidere og leverandører skaper. Alle har et ansvar for å dyrke sunne kulturer. Kollegene og arbeidslagets press er fundamentalt. Det kan virke positivt forsterkende på de gode normene. Men det kan også fungere stikk motsatt; som mobbing mot den som skiller seg ut og truer en moralsk rasert gruppeholdning på en arbeidsplass.

Varsleren betraktes som en quisling. En slik dekadent utvikling av arbeidsmoralen kan pågå år etter år, uten at noen merker eller erkjenner det. Men så kommer det en ny, eksternt rekruttert sjef eller medarbeider og tror ikke sine egne øyne. Korrupte kulturer skyr eksternrekrutteringer.

Selv om Skandinavia er lykkelig forskånet for storskala korrupsjon, skal vi ikke være for sikre. For selv i de mest korrupte land kan det finnes motstandslommer av tilsynelatende rene og sunne regioner og byer.

I Italia finnes det eksempelvis enkelte regioner og byer som har et skandinavisk nivå på korrupsjonen, selv om landet som helhet er mye mer korrupt. Det viser at finnes muligheter, på godt og vondt, til å utmeisle en annen kultur enn den dominerende nedenfra. Det gir håp.

Men en avsløring i mediene kan ha en ødeleggende effekt. Mediebildene av korrupsjonen har stor innflytelse. Vi vet jo ikke om den faktiske korrupsjonen har økt over tid. Likevel synes borgernes bilde av korrupsjonen i offentlig virksomhet være at politikere og tjenestemenn (i likhet med forretningsfolk) i høy grad er korrupte. Derfor mistror de kommunens ansatte.

Er da et raffinert granskingssamfunn eneste botemiddel mot korrupsjon? Dersom det kunne realiseres, er det noe vi vil ha?

Et alternativ er at vi tar ansvar for at en blind, uvitende og ukritisk tillit erstattes med en sunn, ansvarlig våken tillit.

På arbeidsplassen kan vi for eksempel regelmessig diskutere kritiske spørsmål i kommunal virksomhet. Så støtter vi hverandre i å ta ansvar for at både demokratiet og markedets mekanismer ikke settes ut av spill. En slik profesjonell kultur fortjener borgernes tillit.