Urban arroganse

Da jeg ble politisk aktiv på 1970-tallet, var distriktspolitikk et hovedtema i den politiske debatt, og intet parti kunne forvente vesentlig oppslutning om det ikke forholdt seg til den gamle vektstangen i norsk politikk: Forholdet mellom sentrum og periferi, mellom by og land.

Men det var før befolkningsutviklingen for alvor fikk prege oss, før den nye folkevandringstiden. Norge har hatt en betydelig folkevekst, men bygder og distrikter avfolkes og de store blir større. I de senere år har 90 prosent av folkeveksten kommet i de 100 største kommunene, mens de 200 minste kommunene stort sett faller i folketall, og deres relative andel av befolkningen blir stadig mindre. Særlig sterk har befolkningsveksten vært i Oslo-området og i storbyene.

Samtidig ser befolkningspyramiden i distriktene ut som et gammelt stabbur, og det er underskudd på kvinnfolk. Dette slår også ut i politiske prioriteringer og oppmerksomhet.

Distriktspolitikk er som begrep stort sett borte fra den politiske agenda. Det skyldes neppe vond vilje eller likegyldighet hos de politiske partier. Partiene har sine visjoner og verdier, men først og fremst lever de av velgere. Den politiske dagsordenen formes av hvor disse befinner seg.

Vi klumper oss mer og mer sammen i storbyer hvor boligprisene går til himmels, og hvor vi i større og større grad henvises til bomaskiner. Det er synd at dette folket, som i europeisk målestokk er en lite folk men med svære arealer å boltre seg på, skal klumpes sammen på små flater.

Dette er lett å si, men vanskeligere å gjøre noe med. Utviklingen har pågått under ulike regjeringer hvor alle politiske partier etter hvert har vært delaktig.

Men noe kan vi gjøre. For det første kan vi respektere at bygder og distrikter må få utnytte sitt territorium slik det selv mener er best. 

Det betyr at vi må ta et oppgjør med vår egen urbane arroganse. Vi har en tendens til å betrakte befolkningen i distriktene kun som parkvakter for vår egne interesser når vi inn imellom drar på landet.

Folket i Distrikts-Norge må få frihet til å utnytte de ressurser som er tilgjengelig enten det er mineraler i fjellene, ren kraft eller ressursene i og under havet.

De som produserer mat og holder landskapet i hevd, må få lov til å fjerne rovdyr som er en trussel mot landbruket. I Norge har ulven, en killermaskin som dreper av lyst, ikke av sult, sterkere vern enn dyr som utnytter de naturlige ressurser og gir oss ren mat. Ja, du kan til og med bli buret inne om du beskytter ditt lokalmiljø. Om noen skulle vært i bur så var det ulven, ikke bygdefolket.

Kommunene må selv få avgjøre om de vil anlegge skuterløyper og liknende, dersom de ønsker det. Det bør være en høy terskel for sentralisering av offentlige virksomheter.

Dessuten, befolkningsstatistikken forteller bare en del av sannheten. Antallet fritidsboliger i Norge er stigende og nærmer seg en halv million. De er det andre hjem for byfolket, og vi oppholder oss der lenger og lenger. I mange kommuner er det flere av dem enn av fastboende. Det kan være utfordrende for enkelte kommunale tjenester, men hovedsaken er at de også er en ressurs som bygdene burde bli flinkere til å få med på laget.

Og selv om det høres kanskje ut som et paradoks: Bygdene må ta vare på sine byer. Alle regioner har sine byer, små eller større. De er bolverk mot ytterligere sentralisering knyttet til storbyene. Men så må også disse byene være rause mot sitt omland.

Også jeg er urbanisert, og jeg har bare godt å si om de mange byer jeg har bodd i og som har gitt så gode utviklingsmuligheter og bidratt til et spennende liv.

Likevel. Skal jeg fortelle utlendinger om Norge, forteller jeg helst om storslagenheten i mitt Nord-Norge, og jeg beskriver Vestlandets fjell og fjorder. Særlig elsker jeg Sogn og Fjordane. Dette småsamfunnet som scorer høyest på alle undersøkelser om livskvalitet, og hvor du møter multimenneskene. De er så få at alle må ivareta mange roller. Et år er bortkastet om jeg ikke kommer meg dit.

Og hvor skulle vi hentet våre idrettshelter, om det ikke var for Distrikts-Norge. De kommer jo derfra, nesten alle sammen.

Det er nok med meg som med mange andre bymennesker, og som med Ulf Lundell: Jag trivs bäst i öppna landskap.