Illustrasjon: Sven Tveit
Illustrasjon: Sven Tveit
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Tar utdanning – kommer i jobb

Hvordan det går med innvandrernes barn, beskrives ofte som integreringens lakmustest. Tallene viser at de langt på vei har lyktes.

Innvandrernes barn gjør det vesentlig bedre enn foreldre-generasjonen.

I dag bor det om lag 150.000 personer i Norge som har to innvandrede foreldre. Denne gruppen kalles gjerne «etterkommere», og de aller fleste er foreløpig svært unge: Nesten ni av ti er under 24 år.

Samtidig beveger stadig flere seg nå over i de voksnes rekker. Antallet etterkommere over 20 år er mer enn doblet siden 2006. Spesielt blant unge med foreldre fra Pakistan og Vietnam er det nå mange nok til at vi kan beskrive ikke bare hvordan det går på skolen, men også i familie- og arbeidslivet. 

Innvandrere som kommer til Norge har i ulik grad med seg utdanning som gir uttelling i det norske arbeidslivet. Den norske modellen, med regulerte lønninger og ordninger som i noen grad fungerer som et lønnsgulv, skaper trøbbel for arbeidsintegreringen til foreldregenerasjonen: Terskelen inn i arbeidslivet blir høy hvis man er innvandrer med lite formell utdanning.

Samtidig gjør en relativt sjenerøs velferdsstat og gratis utdanning at konsekvensene av foreldrenes arbeidsledighet kan bli mindre dramatisk. Riktignok slipper heller ikke innvandrernes barn unna sosial arv – altså at foreldrenes utdanning og inntekt påvirker barnas livssjanser – men de gjør det likevel vesentlig bedre enn foreldregenerasjonen.

En god integreringspolitikk bør sørge for at innvandrernes barn møter et utdanningssystem som åpner dører. Og langt på vei ser dette ut til å ha lyktes: Etterkommerne fullfører nå videregående skole nesten i samme grad som elever uten innvandrede foreldre. På videregående velger de dessuten mindre kjønnstradisjonelt enn ungdom uten innvandrede foreldre og går raskere videre til høyere utdanning.

Mange velger typiske prestisjeutdannelser som medisin, farmasi eller odontologi. På de to sistnevnte utdanningene er etterkommerne sterkt overrepresentert. Mens de (i 2015) sto for om lag 3 prosent av alle studenter i høyere utdanning, så utgjorde de 21 prosent av alle studentene på farmasi og nesten 14 prosent på odontologi.

Innvandrernes voksne barn har altså en sterk tilstedeværelse både på universiteter og høyskoler. Men hvordan går det i arbeidslivet? Får de innpass like raskt og i samme grad som andre?

Yrkesdeltakelsen blant etterkommere er vesentlig høyere enn blant innvandrere. De store forskjellene man finner mellom innvandrere fra ulike land og mellom kvinner og menn, er dessuten mye mindre framtredende blant etterkommerne. Gitt integreringsproblemene blant en del innvandrere fra Afrika, er det en god nyhet at etterkommere med familiebakgrunn fra Afrika er nesten like aktive i utdanning og arbeid som de fra andre geografiske regioner. Samtidig er det også slik at etterkommernes yrkesdeltakelse er noe lavere enn blant nordmenn uten innvandringsbakgrunn.

Det ser ut til å være to hovedforklaringer på dette. Den første er den nevnte sosiale arven – dette gjelder også ungdom uten innvandrerbakgrunn. I tillegg viser flere studier at ungdom med minoritetsbakgrunn diskrimineres i arbeidslivet. Arbeidssøkere med «utenlandske» navn får sjeldnere tilbud om å komme til intervju selv om det framgår av søknaden at de er født i Norge. De bruker også lengre tid på å få den første jobben sammenliknet med andre ungdommer med tilsvarende utdanning og karakterer.

Etter å ha fått innpass, ser det imidlertid ut til at barn av etterkommere avanserer i arbeidslivet like ofte som andre.

Også i familielivet skjer det store endringer fra en generasjon til den neste. Spesielt for kvinner kan dette ha betydning for yrkesdeltakelsen. Etterkommerne venter lenger før de gifter seg og får barn.

Trenden med å gifte seg med en fra foreldrenes hjemland er ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå sterkt dalende, og innvandrernes døtre får færre barn enn sine mødre.

Studier av holdninger til mødres yrkesdeltakelse tyder dessuten på at både kvinner og menn blant etterkommerne er mer positive enn innvandrere til at mødre kan kombinere lønns- og omsorgsarbeid.

Kvinner med innvandrerforeldre reduserer likevel deltakelsen i arbeidslivet i noe større grad enn andre når de får barn.

Så består Norge integreringens lakmustest? Her vil nok svaret være avhengig av hvem du spør. I løpet av bare én generasjon har store forskjeller i utdanning og yrkesdeltakelse langt på vei blitt utjevnet. Det er et positivt funn og gir grunn til håp om at Norge skal unngå å utvikle et samfunn der klasseskiller og etnisk bakgrunn i altfor stor grad er overlappende.

Det er god grunn til å tro at velferdsstatens institusjoner er en viktig forklaring på at etterkommerne gjør det så bra i Norge. Forskjellene er likevel ikke forsvunnet – det er fortsatt rom for enda bedre integreringstiltak.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.