Tar, får eller har ledelse lokalt?

«Petter Northug har tatt ledelsen i løpet.» Det ligger i konkurransens natur at noen vinner til slutt. I alle konkurranser er det derfor viktig med gode forberedelser før konkurransedagen, en god start på løpet og evnen og viljen til å ta ledelse – og ha ledelsen til mållinja er passert.

I offentlig virksomhet finner vi elementer av dette.

På politisk nivå er det hvert fjerde år valg av lokale, regionale eller nasjonale folkevalgte. Også her gjelder det å være godt forberedt og ta ledelsen tidlig i løpet. Det skjer ved at partier og kandidater forsøker å sette dagsordenen ved å løfte fram sine saker og standpunkter. Deretter håper de å «få ledelsen» – at dette blir tema helt fram til valgdagen. Klarer de det, er muligheten for å vinne valget større, slik at de også «har ledelsen» til neste valg.

På administrativt nivå er konkurranseelementet langt mindre. Her er øvelsene av en helt annen karakter. De ansatte – fra topplederen og helt ut til den ansatte som fysisk og sosialt befinner seg langt unna ledelsen – har samme oppdrag: Gi befolkningen «best mulig tjenester for minst mulig penger».

Det eneste konkurranseelementet vi finner her, kan være sammenlikning av for eksempel ressursbruk eller sykefravær fra et år til det neste.

En annen øvelse er å sammenlikne vår virksomhet med naboen: Grunnskolen etter år 2000 er et eksempel på hvordan «konkurranseøvelsen» er betydelig endret. Tidligere var det fokus på eksamensresultater og andelen som søkte seg til videregående skole. Nå er det i tillegg fokus på elevens læringsresultater underveis (Nasjonale prøver) og deres fysiske og psykososiale miljø etter at elevens «arbeidsmiljølov» – § 9a i opplæringsloven ble gjeldende fra 2004.

Selv om det ligger et snev av konkurranse innenfor offentlig virksomhet, er hovedfokuset å gi innbyggerne gode tjenester etter behov og innenfor vedtatt budsjett. Dersom rådmannen ikke makter å oppfylle oppdraget han har fått fra de folkevalgte, er ikke veien lang til en omforent pressemelding om at rådmannen slutter «etter eget ønske», og at partene «ikke har kommentarer utover dette». Det er en unaturlig utgang dersom rådmannen har gjennomført det politikerne ønsket, men helt selvsagt dersom rådmannen har ansett seg å være en bedre politiker enn de folkevalgte i synet på hva som gagner kommunen best.

Men slik må det fungere. Innbyggerne har i åpne, demokratiske valg gitt tillit til de som skal ha ledelsen i kommunen; folkevalgte – med sitt politiske program på innerlomma eller smarttelefonen. Innbyggeren må derfor forvente at de fatter politiske avgjørelser i samsvar med løfter.

Hvis de velger å gjøre noe annet, stiller de i neste «konkurranse» fire år senere med handikap: «Hvorfor fortjener du min stemme igjen når du ikke gikk inn for det du lovte sist?» Det er en fryktelig dårlig unnskyldning å si at «du må stole på meg, men jeg fulgte bare rådmannen innstilling».

Naturlige spørsmål blir derfor: Hva er politikernes tillitsvotum? Hvor motivert er de egentlig for å stille opp i denne store dugnaden vi kaller «demokrati», der de må «tenke sjøl» og ta vanskelige avgjørelser? Eller overlater de det politiske skjønn til administrasjonen ved at de som folkevalgte mer fungerer som rådmannens automatiske telefonsvarer?

Betydningsfulle tilfeldigheter kan avgjøre hvilke «uskyldige» som skal få ledelsen lokalt. «Småting på storting» preger mediebildet og influerer indirekte på kommunestyrets sammensetting: Ved lokalvalget i 2011 seilte Høyre inn med en betydelig større skare av lokalpolitikere enn i 2007. I mange kommuner hadde Høyre vært flinke til å markere politiske alternativer, men langt fra i alle kommuner.

I 2011 hadde den rødgrønne regjeringen sittet med makten i over en valgperiode. Slitasjen utnyttet Høyre bedre enn de øvrige opposisjonspartier. En stadig mer smilende og sympatisk partileder Erna Solberg påpekte opplagte svakheter i regjeringens nasjonalpolitikk og var ellers utydelig om egne alternativer.

I dag er Høyre i regjering, og utenfor sitter Aps Jonas Gahr Støre og bruker samme taktikk: Noe kritikk av regjeringens svakheter og mye taus utydelighet om en alternativ nasjonal politikk. Resultat: Løft på meningsmålingene for Ap – også når spørsmålet er hva velgerne skal stemme ved høsten lokalvalg!

Uansett sentral mediepåvirkning: Lokalpolitikerne må ta ledelsen i valgkampen for deretter få ledelsen ved å vinne lokalvalget. Deretter må «vinnerne» våge å ha ledelsen som velgerne har gitt dem fram til mållinja; neste lokalvalg. Da får velgerne et reelt grunnlag for å vurdere om de fortjener gjenvalg. Først da blir demokratiet forpliktende for deltakerne og dermed «levende».