Storby-utfordringen

Kommunalminister Jan Tore Sanner (H) konstaterte i Stortingets spørretime i januar at kommunereformen også kommer til å berøre storbyregionene. Kommuneinndelingen her sammenfaller ikke med folks hverdag, noe som store krav til samordning av arealplanlegging, trafikk og boliger.

I Finland har kommunereformen pågått i snart ni år. I løpet av prosessen har diskusjonen stadig mer begynt å handle om hva som skal gjøres med kommuneinndelingen rundt store byer som Helsingfors, Tammerfors og Åbo. Argumentene er de samme som i Norge. Det trengs en kommuneinndeling som passer bedre med folks hverdag. På prinsipielt plan sier mange seg enig i dette. I praksis er det et mye mer komplisert spørsmål.

Konfliktlinjene i reformen går ikke lenger mellom små og store kommuner, men mellom de største byene og deres relativt store og rike omegnskommuner. De kommunale beslutningstakerne i kommuner som Birkala (21.400 innbyggere) nær Tammerfors og S:t Karins (31.300 innbyggere) nær Åbo, har vanskelig for å finne argumenter for hva som blir bedre dersom kommunen blir en del av den større, fattigere og mer byråkratiske nabokommunen.

Foreslår metropolforvaltning

De siste månedene har ett av regjeringens egne forslag dessuten fått stadig flere til å stille spørsmål ved kravet om sammenslåing mellom de største byene om deres omegnskommuner. I august 2013 fastslo den finske sekspartiregjeringen nemlig at Helsingforsregionen skal få et direktevalgt forvaltningsnivå over kommunene – en metropolforvaltning, som nivået kalles i den finske debatten. Metropolforvaltningen skal ta seg av saker som må samordnes i et område der mange mennesker beveger seg over kommunegrensene hver dag. Det gjelder særlig arealplanlegging, trafikk og boliger.

Diskusjonen om behovet for samordning mellom kommunene i hovedstadsregionen har pågått i nærmere 50 år. At det var nettopp statsminister Katainenes regjering som fattet beslutningen om en direktevalgt metropolforvaltning, var uventet av flere årsaker:

• Samlingspartiet, høyrepartiet som har statsministerposten i den sittende regjeringen, har tradisjonelt motsatt seg forvaltning på flere nivåer.

• Regjeringen driver en kommunereform som har til hensikt å forenkle forvaltningen.

• Regjeringen forbereder en tvangsparagraf, som skal gjøre det mulig å gjennomføre kommunesammenslåinger i storbyregionene, til tross for at noen av kommunene motsetter seg dette.

Nå er det stadig flere som lurer på hvorfor en forvaltning i to nivåer går an i Helsingfors, men motarbeides i resten av landet. Antti Lindtman, sosialdemokratisk riksdagsrepresentant og styreleder i Finlands Kommunförbund (tilsvarende KS), foreslo i et intervju i januar at også Åbo- og Tammerforsregionene kunne få en tonivåforvaltning. Denne skulle løse akutte samordningsproblemer, samtidig som man kunne slippe upopulære kommunesammenslåinger.

Ikke fritt for tvang

Det finnes rasjonelle grunner til å vurdere en forvaltning i flere nivåer. Ikke minst fordi kommunene har ansvar for oppgaver med svært ulik geografisk og funksjonell logikk.

Hva man derimot ikke skal innbille seg, er at en metropolforvaltning er en løsning fri for tvang – tvert imot. Hvis «metropol» ikke brukes som et sofistikert kodeord for «det er bra som det er», krever en forvaltning på to trinn en lang rekke bindende beslutninger. Jo større makt en metropolforvaltning kan tenkes å få, desto flere bindende beslutninger. Skal det organiseres valg på metropolrepresentanter, må vi vite nøyaktig hvem som skal stemme. Skal metropolen ha en egen økonomi, må vi vite hvem som betaler.

Hvor komplisert det er, framgår av de spørsmål som må besvares om det skal opprettes en tonivåforvaltning i Helsingforsregionen:

1) Grenser. Skal metropolforvaltningen omfatte fire eller 14 kommuner? Hva skjer med den delen av Nyland som blir utenfor metropolen?

2) Oppgaver. Skal metropolforvaltningen ha oppgaver ut over dem som angår arealbruk, trafikk og boliger? Helsestell? Kultur? Miljøspørsmål?

3) Finansiering. Hvem skal betale for metropolforvaltningen? Formodentlig kommunene. Hvordan skal finansieringen fordeles mellom små og store kommuner?

4) Forvaltningsmodell. Regjeringens budskap er at metropolens beslutningstakere skal velges av folket. Hvilken demokratisk legitimitet har et direktevalg til en politisk forsamling som sysler mest med busslinjer, arealplanlegging og bygging av utleieleiligheter?

Vi vet allerede at de 14 kommunene som berøres av den nye forvaltningen ikke gir identiske svar på spørsmålene. Skal det bli en metropolforvaltning, må Riksdagen i siste hånd treffe avgjørelsen om forvaltningens område og kompetanse. Tvang altså.

I Åbo- og Tammerforsregionene har tanken på en metropolforvaltning enn så lenge mest vært luftet som et sympatisk alternativ til tvangssammenslåinger. Mener man noe mer enn at det finnes selvstendige kommuner som kan samarbeide om nødvendig, står man overfor samme diskusjon om grenser, oppgaver, finansiering og forvaltningsmodell som i Helsingforsregionen. Hvis ikke, er det mest ærlige å konstatere at det er bra som det er.