Nye regioner må bli attraktive partnere

Stortingsflertallet ønsker å erstatte fylkeskommunen med et nytt, regionalt folkevalgt nivå. I tillegg understreker regjeringen at det regionale folkevalgte nivåets oppgaver og funksjon først og fremst vil være knyttet til rollen som samfunnsutvikler.

Hva må vektlegges dersom disse to hensynene skal kombineres i et framtidig regionalt styringssystem?

På bakgrunn av vår forsking vil vi argumentere for at seks elementer er særlig viktige å ha med seg i det videre arbeidet:

1. Samfunnsutvikling betyr samarbeid

Dagens fylkeskommuner er allerede en viktig brikke for regional samfunnsutvikling. Dette er synlig innenfor næringsutvikling, vannmiljøforvaltning, folkehelse og arealplanlegging.

Felles for disse og andre samfunnsutviklingsområder er at mange ulike offentlige og private aktører sitter med nøkkelen til å utløse endring. Samarbeid i form av partnerskap, råd eller nettverk er derfor helt avgjørende for å få til en ønsket utvikling. Fylkeskommunen fungerer som initiativtaker og tilrettelegger for samarbeid.

2. Langsomme prosesser

Å fungere som pådriver og koordinator slik fylkeskommunen gjør, handler om å etablere tillit og trygghet mellom deltakerne i partnerskapet. Gjennom å bli kjent med de andres verdensforståelse, målsettinger og arbeidsmåter legges grunnlag for utvikling av felles forståelse og utvikling av felles mål.

Vår forsking viser at etablering av tillit og felles mål tar tid. Byttes deltakere ut, må man starte på nytt igjen. Kontinuitet i deltakelsen er derfor viktig.

3. Usynlig rolle

Å være en pådriver for regional samfunnsutvikling er langt på vei en usynlig rolle. For mens partnerskapene legger grunnlaget for etablering av tillit, felles forståelse og utvikling av mål, tas de formelle beslutningene gjerne andre steder. Den enigheten man har oppnådd i et regionalt partnerskap skal bringes inn i kommunestyrer og vedtas der, følges opp gjennom utvikling av prosjekter i bedrifter, eller kan ses som ny, samordnet byutvikling.

Er den usynlige samfunnsutviklerrollen et problem?

4. Politisk mobiliserende?

Samfunnsutvikling handler i bunn og grunn om å fordele byrder og goder. Altså er det politikk: Hvor skal viktige samfunnsfunksjoner som sykehus eller skoler lokaliseres? Hvor skal sentrumsutvikling foregå? Hvilke restriksjoner skal legges på næringsaktiviteter for å sikre at miljøhensyn ivaretas?

Som pådriver og tilrettelegger for disse og andre diskusjoner på regionalt nivå spiller fylkeskommunen en viktig rolle. Men dersom dette er den viktigste, og kanskje eneste, rollen det nye regionale folkevalgte nivået skal ivareta, er spørsmålet om rollens usynlighet er et politisk problem. For hvordan sikre politisk mobilisering om regionale valg når oppgaven nivået er satt til å løse er såpass usynlig?

Dette blir ikke minst et problem dersom framtidige valgdistrikt ved stortingsvalg ikke følger regiongrensene, slik regjeringen åpner for.

5. Statlig kaos

Det finnes hele 30 statlige forvaltningsmyndigheter med regionale ledd som deler inn landet på ulikt vis, som Fylkesmannen, Vegvesenet, NVE, Bufetat og Mattilsynet.

Mellomnivået består også av selvgrodde regionalråd og interkommunale samarbeid – bestående av knipper av kommuner som går sammen om å løse felles oppgaver. Grensedragningen går på kryss og tvers – og skaper store samordningsproblemer.

Dersom et nytt regionalt folkevalgt nivå skal fungere som samfunnsutvikler, må det ryddes opp i statens eget regionale kaos. Ikke minst er det behov for en større grad av samordning på tvers av de ulike statlige aktørene.

6. Betydningen av lokkemat

Verken dagens fylkeskommuner eller et nytt regionalt nivå vil sitte på virkemidler som kan tvinge de mange regionale aktørene til bordet. Forskingen er imidlertid entydig på at systematisk arbeid med samfunnsutvikling forutsetter ressurser. Det gjelder ikke bare økonomiske gulrøtter som stimulerer aktørene til å delta. Like viktig er kompetanse og kapasitet som sikrer at de nye regionene blir interessante samarbeidspartnere for andre deler av det offentlige systemet.

Attraktive samarbeidspartnere

Erfaringer fra vår egen nære forhistorie og andre nordiske land tyder på at reformer av det regionale styringsnivået både er kontroversielle og kompliserte. Resultatet av det pågående reformarbeidet lever derfor i det uvisse. Det må likevel være lov å håpe at politikerne, uavhengig av hvilket primært standpunkt de måtte ha til det regionale nivået, kan finne hverandre i vissheten om at rollen som regional samfunnsutvikler bare kan realiseres i den grad nye regioner blir attraktive samarbeidspartnere.

Det verste som kan skje er nemlig det motsatte – at vi får folkevalgte regioner med formelt ansvar for samfunnsutvikling, men strippet for makt, ressurser og attraktivitet.