Mellom barken og veden

Det finnes de som tror at fylkeskommunen ble opprettet i 1975. Det er selvfølgelig ikke riktig. Den er like gammel som kommunene. Men fra 1837 var den landkommunenes felles organ, som løste oppgaver på vegne av bygdene. Byene kom først med i 1964. Det som skjedde i 1975, var først og fremst direkte valg, egen administrasjon og beskatningsrett. Ordførerne forsvant fra fylkestingene. Fylkesmennene ble kastet ut av fylkeshusene.

Fylkeskommunene har gjort en stor innsats for å bygge det norske velferdssamfunnet. Gjennom mange tiår bygde de ut et moderne helsevesen til erstatning for etterkrigstidens hospitaler. I de videregående skolene har de skapt et mangfold av tilbud som er for alle og ikke bare for de som fikk plass.

Med vår kommunestruktur ville mange kommuner aldri ha klart seg uten hjelp fra fylket. Ikke minst har de bidratt til utvikling og innovasjon. Ja, de har til og med tatt over ansvaret når staten har abdisert. Den veiutbyggingen vi tross alt har hatt her i landet, ville ha stått nesten stille om det ikke var for fylkeskommunenes initiativ, garantier og bomselskaper.

Ble prygelknabe

Likevel. Fylkeskommunene er en prygelknabe i norsk politikk. Det er trist. Men det er faktisk en ganske god beskrivelse. Prygelknaben var opprinnelig en uskyldig som fikk smake pisken for noe galt andre hadde gjort.

Det manglet ikke på store ord ved reformen i 1975. Demokratiet skulle overta for embetsstyret, og ordførere som ikke var opptatt av annet enn egen kommune, skulle erstattes med visjonære politikere.

Vi vet hvordan det gikk. Fylkesmennene som skulle marginaliseres, sitter trygt. Alle statsråder elsker sine fylkesmenn. Over hele landet er det bygd Statens Hus, og fylkeshusene er blitt anneks. Alle vet hvem ordføreren er, nesten ingen kjenner fylkespolitikerne. De store helse- og sosialoppgaver forsvant og ble erstattet med nedslitte fylkesveier og trøstepenger.

Det må også sies at fylkeskommunene selv har bidratt til et skrantende omdømme. I kommunene skaper mengden av heltidspolitikere og innsigelseskåte tjenestemenn irritasjon. I flere fylker opererer man også med såkalt fylkesregjering, selv om det har blitt lite å regjere over, men desto mer kaos.

Problemet for fylkeskommunene er at deres blotte eksistens er omstridt både i befolkningen og i partiene, og har vært det i lang tid. Noen sier at det bare er Høyre og Frp som er mot fylkeskommunene. Det er dessverre ikke sant. Det er flust av slike oppfatninger også i andre partier, ikke minst i Ap.

Mangler legitimitet

Alt dette er krevende å leve med. Vi kan diskutere kommuner og kommunegrenser så fillene fyker, men ingen er imot kommunenivået. Vi kan være misfornøyd med staten, men ingen vil fjerne den.

Den manglende legitimiteten er og blir fylkeskommunenes hovedproblem.

I Norden, som har en felles demokratisk kultur, er det jo slik at Finland ikke har en direkte valgt regional forvaltning, mens Danmark og Sverige har sine landsting og regioner. Men i motsetning til hos oss, har de ansvar for spesialisthelsetjenesten.

Blant fylkeskommunens venner er det mange som mener at vi må etablere et nytt regionalt nivå. Også jeg har vært talsmann for det. Vi prøvde jo. Det ble bare surr. Fylkene klarte aldri å bli enig om hvem de skulle gifte seg med. Selv ikke egdene, som har arbeidet med sammenslåing av Aust- og Vest-Agder i 50 år, fikk det til.

Hvilke oppgaver skulle nye regioner ivareta i dagens Norge? Sykehusene? Enkelte småpartier mener det. Svaret er: Helt urealistisk. Ingen av de store partiene ønsker det. Ikke Høyre, ikke Frp og slett ikke Ap, som jo var hovedarkitekten for statlig overtakelse.

Høyskoler og universiteter? Det vil de fleste av dem kjempe mot med nebb og skarpe klør. Det betyr ikke at de nødvendigvis er så begeistret for statlig styring. I den bransjen vil man jo helst ikke bli styrt av noen. En KrF-representant på Stortinget antydet at nye regioner skulle ha ansvaret i forbindelse med politireformen. Eget regionpoliti? Spar oss for tullprat.

Mange snakker om utviklingsrollen i de ulike landsdeler. Den er viktig, men krever neppe egen stemmeseddel.

Stille død – kalt fredning

Det kommer ikke til å skje noe brått med fylkeskommunen. Det gjør det sjelden her i landet. Men steg for steg kommer fylkeskommunen til å bli plukket for ressurser og oppgaver. Regjeringens politikk er stille død, i offisiell politikk kalt fredning inntil videre.

Selvsagt skal dagens oppgaver løses fra dag til dag, men samtidig må fylkene nå frimodig forberede seg på framtiden. De mange dyktige ansatte og gode folkevalgte fortjener i hvert fall ikke at man stikker hodet i sanden i håp om at det går over.

I stedet for å bygge luftslott, tror jeg fylkene er best tjent med å finne tilbake til sine røtter. De er i kommunene. Som felleskommune vil de kunne løse oppgaver som kommuner fortsatt må løse i fellesskap, også etter en kommunereform. Da kan de også høste av den legitimitet som ordførere og kommuner er bærere av, og som fylkeskommunene sårt trenger.