Medvirkning – eller med virkning

Så er valget over. Makt er fordelt, og posisjoner i råd og utvalg er nesten i havn. Nå begynner veien til nye fire år mot neste kommune- og fylkestingsvalg.

Og så langt er alt fryd og gammen, selv om noen er skuffet, noen er lykkelige, noen er spente og noen nok er avventende.

Men i all denne spenningen er det en stor mørk sky: Den utrolig lave valgdeltakelsen. Den gjør det politiske arbeidet vanskeligere, fordi legitimiteten til politikerne er svekket, og det er ikke heldig for noen, uansett posisjon eller opposisjon. En valgdeltakelse ned mot 50 prosent er en trussel mot en av grunnsteinene i vårt demokrati.

I Norge er ca. 1,6 prosent medlemmer av et parti. Det er disse medlemmene som bestemmer hvem som skal representere oss, og hva vi skal gå til valg på. Selv om mange partier har programmet sitt ute på «høring», er det ytterst sjelden man får nye innspill.

I et demokrati er den viktigste perioden mellom valgene. Det er da avgjørelser blir tatt, mange av dem for de neste 12 årene. Dette er utfordrende for politikere, som lettest ser fire år av gangen. Kommuneplaner, boligbyggingsprogrammer, skolebruksplaner og masse andre planer skal rulleres, og disse har ofte et mye lengre perspektiv.

Vi har et lovverk, da særlig plan- og bygningsloven, som sier vil skal ha gode medvirkningsprosesser. Dette er viktig. Deltakelse utover de 1,6 prosentene er, etter min mening, én av nøklene til å få mer interesse for den kommunen vi lever i.

Skaper vi medvirkning? Vi følger nok loven i de aller fleste tilfeller, men om det er medvirkning eller med virkning, er et helt annet spørsmål.

I Fredrikstad, hvor jeg bor og jobber både som politiker og som demokratiutvikler, har vi gjort noen nye og spennende forsøk på å involvere innbyggere på en annen måte.

Vi har, som mange andre steder rundt i verden, hatt flere deltakende budsjetterings-prosjekter. Vi spurte ungdommer i alderen 13–19 år hva vi skulle bruke 200.000 kroner på, med krav om at det måtte være en happening. De sendte inn fem forslag, og det som vant fikk 62 prosent av stemmene. Det ble LAN (dataparty).

I dag, seks år senere, er det ungdommene selv som styrer alt, uten innblanding fra kommunen.

Vi satte av 200.000 kroner til et prosjekt med en skatehall/fritidsklubb. Flere forslag til hvordan den skulle se ut ble laget og stemt over. I dag er den ferdig bygget av noen entusiastiske ungdommer, og er den fritidsklubben som har mest besøk i Fredrikstad.

I juni åpnet vi en ny lekepark. Har hadde vi satt av 800.000 kroner. Vi inviterte alle innbyggerne inn til idémyldring, suppe og prat. Resultatet ble tre komplette forslag, og alle innbyggere over fem år hadde stemmerett i valget av alternativ. Lekeparken som ble til, er i dag én av de mest brukte i Fredrikstad – tegnet, foreslått og stemt over av innbyggerne selv. Aldri undervurder en femåring når det kommer til kunnskap om lekeapparater.

Men har vi økt valgdeltakelsen? Nei, men jeg mener klart at desto bedre vi er til å bruke de ressursene som kreves for å invitere innbyggerne med på avgjørelser, jo mer vil interessen for å delta øke, og byen bli et bedre sted å bo.

I tillegg er dette en fin måte for å øke kunnskapen om planlegging, øke forståelsen for utfordringene som dukker opp og skape ansvarsfølelse for det man er med på å bestemme.

Det at innbyggerne kan mene, avgjøre, uttrykke og bestemme er mer enn å stemme i valg hvert fjerde år. Mange vil nok mene at vi undergraver politikernes makt. Jeg mener det motsatte.

Ved å gjøre innbyggerne delaktige, gi dem ansvar, muligheter og involvere dem på en annen måte, gjør vi demokratiet bedre, tyngre og bredere.

Innbyggere vet hvor skoen trykker, og de besitter ofte unik kunnskap om både det sosiokulturelle og de historiske linjene. Denne kunnskapen blir sjelden vektlagt. Det er ikke dermed slik at alt de ønsker skal gjennomføres, men ofte er det slik at jo tidligere innbyggerne blir tatt med på prosessene, jo mer aksepteres det at deres forslag ikke nødvendigvis ble det endelige.

Konsensus handler om mer enn bare de politiske partiene – det handler også om på hvilken måte vi bruker makten.

Så utfordringen til Kommune-Norge er: Gjør forsøk med deltakende budsjett! Det er ingen som taper på det. Det er kun vinnere.