Lokalvalg og riksteater

Jeg elsker valg. Det vil si: Jeg elsker valgdagen og valgnatten, ventingen på resultater, opptellingen, stemmetall, framgang og tilbakegang, konsekvensene, hvem og hva, alt som ikke gikk slik forståsegpåere og meningsmålinger forutsa, osv.

Dessverre er opptellingen blitt så hurtig i vår tid at resultatene kommer tidlig. Derfor er Storbritannia fortsatt favoritten. Med sitt gammelmodige opptellingssystem kan klokken bli 06.00 om morgenen før returning officer entrer scenen og kunngjør resultatet foran en ofte ganske rustikk forsamling av sløyfebehengte kandidater. Da er natten en fest.

Men valgkampen gruer jeg meg til. Tiden fram til 14. september kan bli en påkjenning.

Men politikk er da både spennende, givende og viktig? Absolutt. Men norsk politikk er dessverre fanget i rituelle øvelser og forutsigbare ytringer. Det er for mye teater med innøvde replikker.

Jeg har den dypeste respekt for gode, gamle Stortinget. Jeg har også stor respekt for representantene. I det daglige er de lytteposter og hjelpere for utallige organisasjoner, grupper og enkeltpersoner. De fleste gjør et storartet arbeid som ofte ikke synes i mediene.

Men send dem inn i stortingssalen! Da blir de deltakere i et traurig rollespill. Så snart du ser navnet og hvilket parti de tilhører, så vet du hva som skal sies, og hva som ble sagt. Selv den såkalt spontane spørretimen er like spontan som ei veggklokke.

Nå flytter de denne debattformen ut i landet. Riksteateret skal på turné. De sentrale politikere er nemlig kommet i brunst, som for dem opptrer annethvert år. Mediene er fulle av kjente ansikter som skal tråle landet rundt.

Min kritikk av valgkamp er først og fremst at den er så rituell, stereotyp, humørløs, uærlig og stort sett gudsjammerlig kjedelig.

Nå skal vi dag etter dag høre et knippe av gjengangere som stort sett gjentar seg selv i det uendelige. Til ritualet hører at opposisjonen stort sett bare har kritikk å komme med, og posisjonen gjør aldri feil eller svarer at alt er bedre enn da opposisjonen hadde makta.

Er det troverdig?

Selvsagt må alle som sitter med makt og myndighet være underlagt et skarpt kritisk lys, men det er da ikke noe problem. Vi lever i et samfunn hvor det hagler med kritikk i alle former i alle kanaler. Det vi mangler er nye ideer, nye løsninger, konstruktive forslag og kompromisser.

Hvor er det blitt av rausheten og ærligheten? Jeg mener, det er da fullt mulig å være uenig med kommunalministeren i noe av det han foretar seg og samtidig være raus nok til å innrømme at han faktisk på flere områder har styrket det kommunale selvstyret (planvedtak), eller gi samferdselsministeren ros for at han gjør betydelige grep for å rette opp en av landets akilleshæler – vei og jernbane – uten at man nødvendigvis er enig i alt han foreslår.

Og hvorfor må den sittende regjeringen alltid gå i forsvarsposisjon og henvise til eller skylde på den forrige regjering, i stedet for å ta ansvar?

I tillegg til å snakke om været, som er en del av tidsånden, blir vel valgkampen preget av de evinnelige temaene: Skole og eldreomsorg.

Tenk om sentrale politikere nå kunne si: La oss holde kjeft, la oss vise tillit til skolens ledere og skolens folk og gi dem ro til å løse sine oppgaver, i stedet for å plage skoleverket med stadige nye planer, forventninger og tiltak.

Tenk om noen våget å si: Den kommende eldrebølge er også en bølge av verdier og penger som vil gjøre mange i stand til å sørge for seg selv. Vi må slutte å elendiggjøre folk fordi de er gamle.

Det er nok å håpe for meget. Den politiske debatten er universelt utformet og såkalt korrekt. Vi er jo så heldig å ha talefrihet i Norge, i alle fall dersom vi ikke taler fritt.

Den største utfordring for kommunene de kommende år bør være mer omsorg for vedlikehold og smartere utnyttelse av det vi allerede har. Men det blir neppe et hovedtema.

Når dette skrives, er valgkampen fortsatt i sin begynnelse. I det ligger kanskje et håp om at jeg tar feil – at vi får en raus, humørfylt og kreativ valgdebatt.

Kanskje kan det også komme opp forslag som ikke koster en masse penger, for eksempel fornyelse av demokratiet.

Den teknologiske utvikling har gitt oss en mengde nye kanaler for kommunikasjon, men folkestyret er blitt preget av mindre vekt på folk og mer vekt på styring.

Uansett: Selve valget blir spennende, særlig fordi vi skal ha flere folkeavstemninger.

Lokalpolitikere er kanskje ikke de mest profesjonelle politikere, men de er de beste representanter for folkets interesser. De er ikke fanget i den rikspolitiske bobla, men sett praktisk orienterte mennesker som søker gode løsninger for bygd og by.