La folket bestemme!

I årets grunnlovsjubileum har vi feiret Stortinget og det representative demokrati. Direkte demokrati, dvs. folkeavstemninger, har knapt vært nevnt, til tross for at vi først ble et selvstendig land ved en slik avstemning.

Vi har i alt hatt seks landsomfattende avstemninger, men det er lokale folkeavstemninger som representerer en lang tradisjon i Norge.

Det var opprinnelig avholdsbevegelsen som i særlig grad benyttet slike avstemninger for å få stengt kranene eller begrenset omsetningen av alkohol, men i moderne tid ble folkets røst og folkets tørst et verktøy for en mer liberal alkoholpolitikk. I vår tid har avholdsfolket gitt opp denne linja, men setter kanskje sin lit til at folkehelsepolitiet skal gjøre jobben i vårt kontrollsamfunn.

Siden 1970 har vi hatt om lag 700 lokale folkeavstemninger.

Det er strid om målformen i grunnskolen, nynorsk eller bokmål, som har medført flest avstemninger i skolekretser. Her er det bokmålet som oftest vinner fram. Kanskje målrørsla burde ta dette som en signal om at det over tid ikke nytter å bekjempe folkeviljen gjennom byråkrati og lovtvang. Det skaper motvilje og omgir denne vakre språkformen med negative følelser.

I en tid hvor de norrøne språk er presset fra alle kanter, burde vi ikke holde oss med to «jamstelte» språk, men i stedet gi nynorsken et spesielt vern som minoritetsspråk.

De senere år har natur- og miljøspørsmål i stadig større grad blitt tema i folkeavstemninger. I samsvar med tidsånden, vil vi nok se mer av det.

Men nå er det territorielle spørsmål som vil dominere dagsordenen. Skal det være folkeavstemning om sammenslutning og deling av kommuner?

Dette vil bli sentralt og et viktig tema i neste års kommunevalg, selv om selve avstemningen først blir aktuell senere i valgperioden.

Når kommunalminister Jan Tore Sanner får spørsmål om folkeavstemninger og kommunereformen, svarer han pyntelig, men alle kan se av kroppsspråket at han nettopp har svelget en halv sitron.

Enkelte hevder at folkeavstemning kan føre til strid og skape sår i lokalsamfunnet. Men ærlig talt: Strid og uenighet er da demokratiets fadder. Sannheten er jo at folkeavstemninger har en overlegen legitimitet.

Når saken er avgjort på demokratisk vis av folket selv, blir resultatet respektert. Det er om folk føler seg overkjørt, at det kan bli sår som kan utvikle seg til verkebyller.

Jeg hører til dem som stiller spørsmål ved om det egentlig er riktig at landets nasjonalforsamling skal overlate helt til kommunene selv å avgjøre hvordan vårt land skal organiseres. Kommunene er tross alt selve bærebjelken i velferdssamfunnet.

Men når partiene og Stortinget først har lagt seg på frivillighetslinjen, så kan man ikke la prinsipper skifte med vær og vind, alt etter hva man tror tjener saken. Folkeavstemning bør være hovedregelen. Så får vi som mener at en stor kommunereform er helt nødvendig, argumentere for det, og håpe at spørsmålet har modnet også i befolkningen. Da kan selve kommunevalget også handle om andre lokale spørsmål.

Et levende folkestyre avhenger ikke bare av beslutningsform, men også av deltakelsen.

Valgdeltakelsen ved lokalvalg var lenge stabil på i overkant av 70 prosent. Slik var det i hele etterkrigstiden på 50-, 60- og 70-tallet. Toppen ble nådd med 81 prosent i 1963, men det var samtidig et nasjonalt valg preget av den såkalte Kings Bay-saken, og takk for alt til Einar Gerhardsen.

I 1987 startet nedturen, og for første gang på 40 år så vi 60-tallet i valgoppslutning. I de neste valgene gikk det stadig nedover, til vi nådde bunnen med 59 prosent i 2003. Så steg den litt igjen, og i 2011 var valgdeltakelsen på 64,5 prosent. Fylkestingsvalgene har i alle de siste fem valgene vært under 60 prosent.

Mange forklarer det med at folk er blitt rettighetsøkende forbrukere av tjenester og mindre opptatt av politikk. Mulig det. Men det kan jo også være at de er lei av partipolitisk kjekling, for erfaringene viser jo at når saker engasjerer, så strømmer folk til urnene.

De neste årene vil kommunene dominere den nasjonale arena. Valget i 2015 kan igjen bringe oss opp på 70 prosent.

Hva med valgdeltakelsen i folkeavstemninger? De sju kommunesammenslutninger vi har hatt siden årtusenskiftet, har alle vært knyttet til slike avstemninger. Valgdeltakelsen er det ingen ting å si på. I Skjerstad som gikk sammen med Bodø var den 79,4 prosent, i Frei (Kristiansund) 67,6 prosent og i Mosvik (Inderøy) 76,5 prosent.

Det finnes selvsagt eksempler på lavt oppmøte, men det betyr mye at reformen nå også er en del av en nasjonal debatt.

I våre to nasjonale avstemninger om EEC og EU var deltakelsen om lag 80 prosent og nesten 90 prosent.

I EU ser man derimot at mens de tidligere hadde mange folkeavstemninger, har de nå stort sett gått bort fra dette. Den folkelige innblandingen ble nemlig et problem for byråkratene i Brussel. Samtidig er oppslutningen om valgene til det såkalte EU-parlamentet en skandale.

Internasjonale undersøkelser viser at direkte demokrati styrker tilliten til det politiske systemet. Det er derfor trist at frykten for folkets røst er så utbredt hos de politiske elitene.