– Kom så tar vi på vinden!

Det var den sommerdagen i fjor ved Flostrand. Hånd i hånd med mitt barnebarn Sofie. Tidlig morgen. Treåringer våkner tidlig. Det er varmt likevel, og en frisk pålandsvind har med seg lukta av fjære, tang og sjø.

Sofie drar meg rundt der nede i fjæra. Det lyse lette håret blafrer. Hun har hvit sommerkjole, og full av latter prater hun i ett om alt hun ser og oppdager.

«Fa-fa, kom så går vi og tar på vinden», roper hun, og drar meg mot det lange og tette sjøgresset som vinden har tatt et godt tak i.

Vi løper mot det. I det neste øyeblikket tar vi på vinden begge to. Vi fryder oss. Hun står helt stille, lenge. Vi tar ofte på vinden den sommeren. Den gjør meg fortsatt godt.

En annen Sofie sitter på en huske i parken. Hun også i hvit sommerkjole. Forsiktig vaier hun fram og tilbake mens hjelpepleier Anne står tett inntil. Anne holder godt rundt henne og passer på at hun ikke ramler av. Stemningen er god. Begge smiler rolig.

Sofie er 84 år. Hun har en langtkommen demenssykdom, og har ikke vært på noen utflukt på over to år. Knapt nok vært utenfor døra på sykehjemmet der hun bor. Det krever litt ekstra personell på vakt for å få det til. Men i dag hadde sykehjemmet en student i praksis. Det åpnet en times mulighet.

Sofie er ellers en såkalt «vandrer». Hun går ofte hvileløst og tilsynelatende formålsløst fram og tilbake i korridorene på sykehjemmet, røsker i alle dørene hun kommer forbi og roper ofte uten at det er lett å forstå hva vil.

Men i dag har hun vært rolig. Turen ut har gjort henne godt. Ifølge Anne var hun ikke til å kjenne igjen.

Sofie er enke. Hennes to barn bor på en annen kant av landet. Personalet er hennes viktigste sosiale bånd nå. Anne kjenner hennes livshistorie, og vet at hun elsket å være ute i friluft.

De fleste av oss reflekterer ikke over det selvfølgelige med at vi trenger å se dagslys, komme oss ut i frisk luft, bevege oss litt, om ikke daglig, så ikke så langt unna. Ikke bare for å oppleve slike gylne øyeblikk som over, men som en slags nødvendighet for et godt og fullkomment liv.

I tillegg til denne intuitive kunnskapen og opplevelsen vi alle deler om betydningen av aktivitet, lys og frisk luft, er den vitenskapelige dokumentasjonen overveldende når det gjelder fysiske og psykiske effekter for mennesker. Og for våre medmennesker i fengslene. Og for våre kjæledyr. Myndighetene har til og med vedtatt strenge regler for hvor mye mosjon og lufteturer våre hunder skal ha.

Det har de siste månedene kommet fram mange eksempler i mediene på at eldre på sykehjem så å si aldri får komme ut i frisk luft, og at pårørende noen steder betaler private firma for «lufte» de eldre, som det blir skrevet. Dette er neppe veldig utbredt, men det er et alvorlig signal om tilstanden i mange eldreinstitusjoner.

Det er imidlertid godt dokumentert i mange fagrapporter at mangel på personell er én av de viktigste årsakene til at skrøpelige eldre ikke får dekket slike basale behov. Hovedargumentet for ikke å øke personellressursene tross denne dokumentasjonen, kalles på konsulent- og politikerspråket «omstillingsutfordringer». På vanlig norsk betyr det nedprioritering av denne gruppen eldre og nedskjæringer på tjenestene.

Skal vi tilgi dem, da? De som har makt til å prioritere. Vet de ikke hva de gjør? Har vi som forskere og fagfolk ikke vært tydelige nok på hva slags helsemessig betydning det har for denne gruppen å få komme litt ut, få oppleve dagslys og en uteaktivitet?

Fra en rekke studier har vi etter hvert god dokumentasjon på at angst, fysisk uro og depresjonssymptomer ledsager demenssykdommene. Og vitenskapelige studier viser at disse symptomene kan dempes betydelig av slike aktiviteter.

I stedet tyr man til medikamenter med tvilsom effekt og kjente bivirkninger. Medikamenter som ofte sløver og gir økt risiko for fall og brudd. Det er muligens billigere, men hvordan måler vi verdien av dagslys, frisk luft og det å komme seg ut?

En beskjeden økning i bemanningen vil sannsynligvis bidra mye. Det vil neppe rasere norsk økonomi. Det kalles politiske prioriteringer, og snart er det valg igjen. Det er på tide å stille noen til ansvar.

Vil min lille Sofie få ta på vinden igjen – når hun i sin tid blir skrøpelig og hjelpetrengende?