Hvordan oppdage radikalisering?

Når vi i JustUnity er rundt og holder foredrag om å forebygge ekstremisme, er det spesielt ett spørsmål som garantert kommer hver gang: Hvordan oppdager man at noen er i en radikaliseringsprosess, og hva gjør man?

Før jeg svarer på spørsmålet, har jeg lyst til å åpne for litt refleksjon.

I de fleste politidistriktene vi har besøkt, forteller de at det er skolene som sender flest bekymringsmeldinger, deretter Nav, barnevernet og nær omgangskrets.

Det vi trekker ut av dette, er at det er de som kjenner ungdommen best og tilbringer mest tid med dem, er de som lettest oppdager forandring og bekymring. Årsaken til at nær omgangskrets rapporterer så lite, er at terskelen er betydelig høyere for å melde bekymring om en av sine egne, selv om bekymringene så å si alltid er reelle.

Det finnes ingen svar man kan sette to streker under, fordi ingen av ungdommene er like. Vi har jobbet med over 100 ekstreme ungdommer, og det har gitt oss 100 unike historier der det finnes noen fellestrekk og tendenser, men også særtrekk og ulikheter.

Vi blir ofte spurt om hvor mye vekt man skal legge på ytre faktorer som hijab og skjegg når det kommer til radikalisering av muslimsk ungdom. Vårt svar er: Ikke så mye. Dette i motsetning til under framveksten av nynazisme på 90-tallet, da uniformeringen var tydelig. Dette gjelder ikke i samme grad i islamistiske miljøer.

Hijab og skjegg kan dessuten være tegn på religiøsitet, og hvis man da begynner å «mistenke» ungdommen basert på det, vil det fort kunne bekrefte en oss-mot-dem-tankegang som de radikale miljøene er flinke til å utnytte.

Det eneste svaret vi har klart å finne som vi til nød kan si gjelder i alle sakene vi har hatt, er en opplevelse av å mangle sosial sikkerhet og trygghet. I én av sakene dreide det seg om foreldre som tvang datteren til å ta en høyere utdannelse hun ikke ønsket. De hadde kontrollert henne hele ungdomstiden for at hun skulle prestere og bli gullegget de kunne vise fram i miljøet sitt.

I en annen sak var det en ungdom med enorm gjeld til en lånehai som vervet seg til et ekstremt miljø for trygghet.

I altfor mange av sakene har livet kommet skeivt ut helt fra barndommen, og ingen har klart å rette det opp før de står på kanten av stupet og ting er i ferd med å bli helt ødelagt.

Nettopp derfor er det viktig for oss å understreke at det er mennesket man må se og bry seg om – ikke ideologi, religion og andre særtrekk som kan være like forvirrende som oppklarende. Ved å bruke tid på tankegods, kan man ende i hver sin skyttergrav og aldri komme videre.

Ett spørsmål som ofte åpner dører for oss, er så enkelt som: Hvordan havnet du egentlig her?

Hvis man har bygget opp tillit og et personlig forhold før man stiller dette spørsmålet, får man ofte høre hele historien fra barndommen til i dag. Man får langt bedre informasjon å jobbe ut fra når man skal rydde opp og lage et alternativ til dem.

Vi tror at mye av grunnen til at det er nettopp skolene som melder flest bekymringer til politiet og barnevernet, er at ungdommene tilbringer mest tid med lærerne, utenom foreldrene. Lærerne legger merke til forandringer hos elevene, selv om de kanskje ikke har så mye tid som de skulle ønske til individuell oppfølging. Det kan være at en elev som i utgangspunktet er utadvendt, sosial og har mange venner, endrer seg og blir innesluttet, skyver venner og bekjente fra seg og går fra å være nyansert og åpen for diskusjon til å bli lukket og få en svart-hvitt-tankegang.

Enkelte ganger går det ikke an å sette fingeren på en bekymring, selv om magefølelsen forteller at noe er galt. Lærere kan føle på dette fordi de kjenner elevene sine såpass godt at de vet omtrent hva de driver med på fritiden og hvem de er som individer.

Det samme rådet gjelder hvordan man skal gå fram i samtale med ungdom. Istedenfor å si: «Du gjorde det dårlig på prøven, du kan bedre enn dette», bør man heller stille spørsmålet: «Hvorfor gikk det ikke så bra på denne prøven? Du kan jo egentlig dette.»

Kort sagt handler det om å ta ungdommen og situasjonen de er i på alvor, og vise at man virkelig bryr seg – skape inkludering og trygghet.