Illustrasjon: Sven Tveit
Kronikk

Fra pandemi mot utopi

For å bevege oss i riktig retning etter koronaen, behøver vi kommunen ­­– vår valgte navigatør.

Koronatiltak har satt samfunnet på prøve, og vist oss ubehagelige svakheter og skyggesider. Samtidig har vi sett fabelaktig tilpasningsevne, hjertevarmende omsorg og folk på sitt aller beste – glimt av et utopisk samfunn.

Skal vi endre samfunnet, trenger vi kunnskap, planer og økonomiske krefter.

Verden blir aldri den samme etter korona, men vi bestemmer selv om vi går tilbake til skyggesidene eller styrer mot glansbildet. For å bevege oss i riktig retning, behøver vi kommunen, vår valgte navigatør.

Langt igjen, mange veivalg

Selv om smittevern fungerer, og ekspertene lærer stadig mer om viruset, må vi regne med koronatiltak i mange måneder. Pandemiens etterdønninger vil uansett prege samfunnet i tiår fremover, som vår generasjons spanskesyke. Selv om det er lenge til vi kan si oss ferdig med koronaen, er vi nødt til å diskutere hvordan vi ønsker at samfunnet skal være etterpå.

Krisen har nemlig avdekket problemer med det vi trodde var grunnleggende oppfatninger og løsninger. Et urovekkende eksempel er hvordan markedsmekanismer svikter i unormale tider.

Beredskap og kriselager virker ulønnsomme på kort sikt, men uunnværlige når de først trengs. Likedan har kriseperioden avslørt hvor skjør økonomi mange enkeltpersoner og bedrifter har. Selv korte driftsforstyrrelser gjør mange avhengige av akutt økonomisk hjelp.

Dessuten har vi sett at tiltak rammer ulikt: Sosialt utsatte grupper bærer en uforholdsmessig stor andel av byrden. Konsekvensene er så enorme at til og med konservative medier som Financial Times tar til orde for radikale endringer av det globale, økonomiske systemet.

Vi har allerede sett ulike tendenser for hvordan resultatet kan bli. Noen land har valgt å gjøre få tiltak, og satse på at eksisterende mekanismer vil ordne opp. Andre har gått i svært autoritær retning, og gitt statsledere store fullmakter med uoversiktlig rekkevidde.

Og som alltid finnes det individer og organisasjoner som forsøker å oppnå urettmessige fordeler. Det er ingen fasit for hvordan verden blir etter korona – det eneste som er sikkert, er at det tas mange veivalg underveis. Lar vi være å engasjere oss, er sjansen stor for et resultat vi misliker.

Utopiske muligheter

Tross alvoret har koronakrisen fremhevet mange vakre sider ved samfunnet. Folk og institusjoner har vist enorm lojalitet, omsorg og innsatsvilje, både for å begrense smitten og redusere de negative konsekvensene av tiltakene.

Vi har opplevd at sosiale bånd er viktigere enn individuell økonomi og status: Når det trengs, stiller vi oss alle skulder ved skulder og løfter sammen.

Et uventet eksempel på denne erkjennelsen kom fra høyresiden i britisk politikk, som i over 30 år har vært preget av Thatchers lære om at «there is no society». Statsminister Johnson brøt tradisjonen, og uttalte fra sykesengen at det faktisk er noe som heter Samfunnet.

Dessuten har koronatiden demonstrert at vi mennesker er en kreativ gjeng, og at vi har mange fiffige verktøy for å oppnå målene våre. Vi behøver bare litt hjelp til å endre gamle vaner.

På kort tid har vi eksempelvis fått hverdagen til å fungere noenlunde greit med landsdekkende hjemmeskole. Barnas nettbrett eller pc har blitt portalen mot både skole og fritidsaktiviteter.

For de voksne har alt fra store fagseminarer til konserter eller fredagsquiz blitt flyttet over til nett. Selv besteforeldre med lett teknologivegring har tatt i bruk videoløsninger for å få mer tid med barnebarna. Digitaliseringen som har skjedd på én måned ville tatt mange år i «normalt» tempo.

Lyspunktet blant dystre koronaeffekter er nettopp slike glimt av en bedre verden: Håndteringen dokumenterer at vi grunnleggende sett er sosiale, omsorgsfulle vesener med enormt potensial, og ønsker et samfunn der vi samarbeider og alle har det bra.

Pandemien har vist oss at det er mulig å tenke annerledes, både om hvordan vi organiserer samfunnet, og hvordan vi kan takle problemer som oppstår.

Navigatørens rolle og virkemidler

Utopisk tenkning har lang tradisjon både i kultur og politikk, men avskrives ofte som urealistisk. Koronaresponsen beviser imidlertid at vi har både vilje og evne til endring, og kan gjennomføre prosjekter som ville blitt kalt utopier for bare måneder siden!

I boka «Utopia for realister» (2017) leverer den nederlandske historikeren Rutger Bregman følgende påminnelse:

«Hvis vi ønsker å endre verden, er vi nødt til å være urealistiske, ufornuftige og umulige. Husk dette: De som krevde avskaffelse av slaveriet, stemmerett til kvinner og ekteskap mellom personer av samme kjønn, ble også stemplet som tullinger en gang. Helt til historien viste at de hadde rett.»

Store samfunnsprosjekter behøver riktignok systemer og institusjoner. Skal vi endre samfunnet, trenger vi kunnskap, planer og økonomiske krefter. Heldigvis har vi allerede nødvendige rammevilkår, siden vi har gitt kommunene ansvar for samfunnsplanlegging!

Senest i høst skal alle kommuner ha oppdatert sin planstrategi. Strategien er utgangspunktet for planlegging og styring av kommunen, og erfaringer med koronahåndtering bør være en selvsagt del av grunnlaget.

La oss håpe at mange kommuner vedtar planstrategier som er urealistiske, ufornuftige og umulige! Slik kan vi unngå gamle (u)vaner, og bevege oss fra pandemi mot utopi.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.