Enveiskjørt mot ny kommune

Under stortingsbehandlingen av kommunereformen i vår vedtok et flertall at alle kommuner skulle «gjennomføre lokale prosesser» og utrede kommunesammenslåing. Kommunaldepartementet har fulgt opp dette med en «veileder for kommunene i de lokale prosessene fram til et vedtak om sammenslåing i kommunestyret» og et enkelt dataverktøy som kommunene kan bruke til lokale analyser. Stortingsflertallet gikk også inn for at fylkesmennene «må fylgje opp dei kommunane som ikkje på eige initiativ tar nødvendig lokalt leiarskap».

Når det gjelder utredningsansvaret, later det til at mange oppfatter dette som en utredningsplikt. Etter mitt syn kan ikke et stortingsflertall pålegge alle kommuner å utrede noe på denne måten. Enkelte kommuner har allerede gått langt i retning av å si at dette ønsker vi ikke å prioritere, dels fordi vi ikke oppfatter det som aktuelt å slå oss sammen, dels fordi vi er uenige i målene for (eller konsekvensene av) reformen.

Hvilken status har stortingsflertallets innstilling ovenfor en kommune som ikke ønsker å gjennomføre «lokale prosesser»? Kommunestyret er suverent, og Stortinget kan bare pålegge kommunene oppgaver gjennom lov. Det Stortinget har uttalt om lokale prosesser, binder derfor ingen kommune.

Det kan godt hende at de enkelte kommunene allikevel skal gjennomføre en utredning – men det bestemmer de i så fall selv. Blant andre har kommunene Vågan, Tysvær og Aremark oppfattet dette – og står modig fast på sine vedtak.

Det er ikke overraskende at veilederen og dataverktøyet Kommunaldepartementet har laget, tilsynelatende produserer argumenter for sammenslåing av kommuner. Det som i tilfelle er overraskende, er at argumentasjonen i stor grad framstår som irrelevant. En kommunesammenslåing fører ikke til at befolkningen blir yngre eller at flyttestrømmen snur. Det er heller tvert om.

Lokalsamfunnsforeningen har sammen med Fagforbundet gjennomført tre konferanser der både de som ønsker sammenslåing og de som er kritiske til sammenslåing får presentere sine argumenter.

At sammenslåing vil føre til at bosetting og arbeidsplasser sentraliseres i distriktskommunene, er grundig dokumentert. Utviklingen etter en eventuell sammenslåing vil derimot vanskelig la seg dokumentere. De tidligere kommunene forsvinner ganske enkelt fra statistikken.

Kommunereformen ble fra starten av presentert som en demokratireform. Det er imidlertid ingen tvil om at innbyggerne er mest fornøyd med lokaldemokratiet i de minste kommunene, og at de viktigste demokratiske argumenter taler mot sammenslåing. Veilederen og dataverktøyet gir ingen informasjon om dette eller andre argumenter som kan tale for at kommunene kanskje ikke bør slå seg sammen.

Innbyggerundersøkelsen, for eksempel, viser at innbyggerne er mest tilfredse med tjenestene i de minste kommunene, og at tilfredsheten faller med økende kommunestørrelse. Hvor mange lokalpolitikere er tilfredse med administrasjonens saksframlegg dersom man sitter med følelsen av at alle sider i en sak ikke er gjort rede for på en redelig måte? Forhåpentlig ikke mange.

Det er et kjennetegn ved de lokale prosessene som fylkesmennene nå forsøker å drive fram, at argumenter for sammenslåing forstørres mens argumenter mot sammenslåing ikke legges åpent fram. Som grunnlag for en balansert saksframstilling og saksbehandling i kommunestyret syndes det stort mange steder. Et svært vesentlig forhold blir systematisk holdt tilbake av departementet og deres sendemenn fra fylkesmennene: Stortingsflertallet understreket ved behandlingen av reformen følgende:

«Samtidig er flertallet opptatt av at det skal være reell frivillighet for de kommunene som deltar i sammenslåingsprosesser. Dersom kommuner etter en helhetlig vurdering og etter å ha innhentet synspunkter fra sine innbyggere konkluderer med at sammenslåing ikke er aktuelt på det nåværende tidspunkt, er dette en konklusjon flertallet mener må respekteres.»

Dette frivillighetsprinsippet vil i helt spesielle situasjoner kunne fravikes. Men jeg har til gode å se en eneste redegjørelse fra fylkesmennenes prosessveiledere som løfter fram frivillighetsprinsippet. Ingen reportasje i avisene landet rundt nevner dette. Departementets veileder gir ingen slik veiledning.

Det føres en propaganda for en enveiskjørt prosess fram mot sammenslåing. Det er en skam – og det fører til at ordførere og kommunestyremedlemmer må tenke selv. Det siste er ikke så galt. De er tross alt lokale folkevalgte – ikke brukerrepresentanter i statens lokalforvaltning. De folkevalgte har sitt mandat fra folket. Husk det.