Reverseringsfasen i kommunereformen har skapt lokale utfordringer, som i Kristiansand, der ordfører Oddvar Skisland (Ap) er svært misfornøyd med regjeringens beslutning.

Reverseringsfasen i kommunereformen har skapt lokale utfordringer, som i Kristiansand, der ordfører Oddvar Skisland (Ap) er svært misfornøyd med regjeringens beslutning.

Foto: Tor Erik Schrøder
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Endres holdningene til kommunereform nå?

Lokalpolitikere gjør det de mener er best for sin kommune, og de lytter som oftest til folket. Nå vil fremtiden vise hvordan vurderingene de gjorde før sammenslåing, slår ut under oppsplitting.

Kommunereformen har gått inn i sin reverseringsfase – ikke uventet, etter Senterpartiets regjeringsinntredelse. Det har likevel skapt lokale utfordringer, som samarbeidet med Arbeiderpartiet – først etter folkeavstemningsprosessen i Innlandet, spørsmålet om Harams kretser og senest i Kristiansand kommune.

Politikere som la vekt på identitet og lokaldemokrati, støttet nærmest garantert ikke sammenslåing.

Den (delvis) lokale motstanden mot å reversere kommunesammenslåing begrunnes blant annet med usikkerheten det skaper for ansatte, kostnader og tjenestetilbud.

Reverseringens støttespillere peker heller på lokal identitet og manglende lokaldemokratisk forankring i forkant av sammenslåingen.

For å forstå reverseringsprosessene, og kommunepolitikeres holdninger til dem, kan det være nyttig å ta et steg tilbake, og forstå det som lå bak kommunepolitikernes vurderinger da de skulle vedta sammenslåing i utgangspunktet.

Gjennom en spørreundersøkelse besvart av over 3.000 kommunepolitikere (i perioden 2015–2019), har jeg undersøkt om noen enkeltfaktorer stikker seg ut når det gjelder vurderingene som ble gjort da kommunestyret skulle ta stilling til sammenslåing.

Utgangspunktet er den fremtredende konfliktlinjen når det gjelder debatten om kommunereform, som vi også ser i reverseringsdebatten: På den ene siden et ønske om stordriftsfordeler og funksjonalitet, der kommunens økonomi og tjenestetilbud står i sentrum. På den andre siden et fokus på lokal identitet og demokrati.

I den norske kommunereformens tilfelle kan disse konkurrerende synene sies å representere en opplevelse av hva man får og hva man taper, når kommuner slås sammen.

Spørreundersøkelsen viser at politikere som la vekt på stordriftsfordeler og funksjonalitet, det vil si lokal økonomi og tjenesteyting, i langt større grad støttet sammenslåing enn de som vektla identitet og lokaldemokrati, da beslutningen skulle tas i kommunestyret.

De som la vekt på identitet og lokaldemokrati, støttet nærmest garantert ikke sammenslåing. Denne konfliktlinjen har vært fremtredende siden kommunereformens begynnelse. Sånn sett bør dette funnet ikke sjokkere.

Men politiske holdninger er et komplekst fenomen. Holdninger er sjelden totalt statiske, men gjerne betinget av flere hensyn. Selv om den ovennevnte konfliktlinjen viser seg svært egnet til å forklare lokalpolitikernes holdninger, får de to argumentasjonene mindre å si i befolkningstunge kommuner og i kommuner som går i økonomisk pluss. Jo flere innbyggere, og jo bedre økonomisk situasjon kommunen er i, jo mindre viktige blir de to typene vurderinger.

Folkeavstemningene kan heller ikke ignoreres. Her vises de samme utslagene: Om folket var positiv til sammenslåing, fikk vektlegging av andre hensyn – økonomi, tjenestetilbud, identitet, demokrati – mindre å si for hvordan kommunepolitikerne stemte.

Til slutt må jeg innrømme at en noe kynisk tanke ikke har sluppet tak siden jeg begynte å studere kommunereformen. Dette handler om de mer personlige gevinstene, eller kostnadene, kommunepolitikere står overfor i en slik reform. Posisjoner i kommunepolitikken skal forhandles og omdisponeres ut fra hensyn som det nye kommunestyrets størrelse, partistørrelser og geografisk representasjon.

Slår man for eksempel sammen tre kommuner, må tre ordførere bli til én. Man får altså en situasjon der folkevalgte risikerer en reform som direkte påvirker dem selv og deres posisjoner. Kan det derfor tenkes at personlige gevinster eller kostnader har hatt en betydning for kommunereformens utfall?

Det korte svaret er ja, men delvis og noe indirekte. Spørreundersøkelsen viser at høyere posisjoner i kommunestyret og i den lokale partigruppa ikke påvirker spørsmålet om sammenslåing i seg selv. Men posisjonene svekker vektleggingen av funksjonelle- og identitetsargumenter som drivkraft bak disse holdningene. Jo høyere ens politiske status i kommunen er, jo mindre får disse ellers kraftfulle argumentene å si.

Men det skal sies at posisjon alene ikke er nok til å gjøre de to sentrale konfliktlinjene irrelevante. Betydningen av lokal parti- og kommunestyrestatus er til stede, men den er heller liten.

Ser man gjennom de ovennevnte forklaringene på lokalpolitikernes holdninger til kommunesammenslåing, bør disse funnene være oppløftende for den som frykter at politikere drives av egen overlevelse. Det gir kanskje ikke de største og mest sensasjonelle overskriftene, men etter flere år med mange politiske skandaler er det kanskje greit.

Alt i alt kan vi si at lokalpolitikere gjør det de mener er best for sin kommune – og de lytter som oftest til folket. Nå vil fremtiden vise hvordan vurderinger av økonomi, tjenester, identitet og demokrati slår ut i oppsplittingsprosesser.