Illustrasjon: Sven Tveit
Illustrasjon: Sven Tveit
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

En liste til besvær

Integreringspolitikken må bli mer effektiv. Sylvi Listhaug vil stille større krav til flyktningene, men er det der den største utfordringen ligger?

Plikt og krav nevnes ofte i meldingen. Langt oftere enn rettigheter eller muligheter.

I den ferske stortingsmeldingen «Fra mottak til arbeidsliv – en effektiv integreringspolitikk» lanserer innvandrings- og integreringsministeren en lang liste med tiltak. Ambisjonen er å øke tempoet i integreringsarbeidet.

Ett av forslagene er å stramme inn retten til foreldrepermisjon. Foreldre som får barn mens de deltar i kvalifisering, skal ikke lenger ha krav på ti måneder permisjon. Bakgrunnen er en bekymring for at mødre mister kontinuitet i opplæringen. Målet med tiltaket er at flere kvinner enn i dag skal komme i lønnet arbeid.

Forsking tyder på at det er uheldig med lange pauser i opplæringen, kanskje særlig for de av flyktningene som har lite skolebakgrunn. At løsningen er å sende nybakte mødre raskere tilbake i kvalifisering er likevel ikke åpenbart. Før det kan skje, må kommunene etablere et opplegg som fungerer – både for mor og barn.

Først og fremst må noen passe barnet mens mor er på kurs. Det er allerede mangel på småbarnsplasser i barnehagene, og rett til barnehage gjelder først fra barnet er ett år. Foreldre som trenger tilsyn for barn som er under året, vil ha vanskeligheter med å finne en ordinær barnehageplass. Forslaget forutsetter dermed at kommunene har særskilte barnehagetilbud for dem som deltar i introduksjonsordningen.

Behovet for barnepass kan omgås hvis kommunen etablerer et undervisningstilbud der barna kan være med. Dette vil likevel begrense hva slags kvalifisering som kan tilbys. De mer arbeidsrettete tiltakene er lite aktuelle.

Kvinner har i snitt mindre utdanning med seg til Norge enn menn. Det er noe av årsaken til at kvalifiseringen tar noe lengre tid: Det er mer å lære. Tiden som er satt av til opplæring, må derfor brukes effektivt.

Om avkorting av omsorgspermisjon er et positivt bidrag til en slik effektivisering, gjenstår å se. Sikkert er det at det kan bli en besværlig nøtt å knekke for kommunene som skal fylle småbarnsmødrenes kvalifisering med et meningsfylt innhold.

Et annet forslag Listhaug lanserer, er integreringsmottak. I løpet av året skal det etableres fire–fem mottak der flyktninger som enten har fått et positivt vedtak eller som med stor sannsynlighet vil få det, skal få tilbud om intensiv opplæring.

Integreringsmottakene handler om å komme raskt i gang med integreringen. Det er en god idé. I integreringsmottak er det likevel kun de mest motiverte som skal få plass. Deltakere som ikke oppfyller pliktene sine, skal kastes ut. Ja, ikke ut av landet, men av integreringsmottaket.

Resten av flyktningene må foreløpig nøye seg med vanlige mottak. Der blir norskopplæringen stadig kuttet, nå sist med forslag om at 50 av de allerede knappe 175 timene skal omdisponeres til opplæring i norsk kultur og samfunn. Også her vurderes det om flyktningene skal ha en plikt til å delta i opplæringen om norske forhold, med sanksjoner for dem som ikke følger opp.

Ja, for plikt og krav nevnes ofte i meldingen. Langt oftere enn rettigheter eller muligheter. En rekke steder presiseres det at flyktningene skal delta, og at det vil bli konsekvenser, enten økonomisk eller på andre måter, for dem som ikke følger opp.

Men hva er egentlig problemet med det? Er det så galt å stille krav til folk? Språk er makt, skrev samfunnsviteren og psykologen Rolv Mikkel Blakar i 1973.

Makt- og demokratiutredningen plukket mer enn 30 år senere opp tråden og presiserte at kamp om makt ikke bare utspiller seg i språket, men er også en kamp om språket. Språket formidler og avspeiler maktforhold i samfunnet, og benevnelser og begreper bør derfor tas alvorlig. De blir heftende ved dem som omtales, og kan både skape og forsterke stigma.

Når Listhaug sier at en god integrering forutsetter at samfunnet stiller krav til flyktningene, sier hun samtidig at vi ikke kan forvente at flyktninger helt av seg selv vil gjøre det de kan for å lykkes. Ordbruken antyder at det er flyktningenes manglende motivasjon som er hovedutfordringen i integreringsarbeidet.

Rektorer og ledere av introduksjonsprogrammet er bekymret over kapasiteten i integreringsapparatet. I en fersk spørreundersøkelse fra Fafo sier nesten 40 prosent av kommunene at arbeidspraksis i dag er lite tilgjengelig for flyktningene. Også tidligere studier har vist at en stor andel av deltakerne i introduksjonsprogrammet ikke får et arbeidsrettet tilbud.

Denne integreringsfloken må løses opp ved å sørge for at kommunene får de byggesteinene de trenger for å lage arbeidsrettete introduksjonsprogram. Å gjøre dét er mer krevende enn å snakke om motivasjon. Men antakelig langt mer effektivt.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.