Det er foreldrene som må rekrutteres

Jeg har fått spørsmålet flere ganger de siste ukene. Foranledningen er den nylig lanserte forskingsrapporten Ungdom og idrett: Barrierer, frafall og endring over tid.

Rapporten viser at tenåringsjenter med to utenlandsfødte foreldre er like underrepresenterte i idretten i dag som for 20 år siden. 20 prosent av dem var med i 1996, og 20 prosent er med i dag. Til sammenlikning er 40 prosent av jenter med minst én forelder født i Norge, idrettsaktive. Andelen har økt de siste 20 årene.

Vi er mange som hadde ventet en mer positiv utvikling.

Idretten med sitt geografiske nedslagsfelt, sin popularitet i ungdomsbefolkningen og en aktivitetsprofil som i prinsippet er åpen for alle, burde klare bedre. De burde klare å rekruttere på tvers av etnisitet, økonomi og andre ressurser i familien – og særlig når vi vet at langt flere av minoritetsjentene i dag enn for 20 år siden har vært innom barneidretten. Frafallet til ungdomsidretten er med andre ord stor blant disse jentene. 

Hvor er det det butter? Og hvorfor butter det ikke like mye for gutter? Forskjellen i deltakelsesnivå mellom minoritets- og majoritetsgutter er nemlig mye mindre enn for jentene.

Når vi kontrollerer for sosioøkonomiske ressurser i familien, forsvinner forskjellen. Slik er det ikke for jentene. Gapet mellom minoritets- og majoritetsjenter kan ikke bare forklares med svak økonomi.

«Because they can’t, because they don’t want to, or because nobody asked». Slik oppsummerer de amerikanske statsviterne Brady, Verba og Schlozman (1995) hovedgrunnene til at folk ikke er med i frivillige organisasjoner. Vi vet at sannsynligheten for å delta synker om man mangler ressurser som tid, penger, utstyr og kunnskapen som skal til for å delta. Man deltar heller ikke om man mangler motivasjon eller ingen spør om du vil være med.

Mange minoritetsjenter har lyst å delta, men vokser opp i familier hvor det ikke finnes penger til treningsavgifter, utstyr og reiser. Slik er det også for guttene. Men når foreldrene i tillegg kanskje kommer fra kulturer hvor det ikke er tradisjon for jenteidrett, og heller ikke har kjennskap til hvordan norsk idrett organiseres og hvem som leder aktiviteten, er barrierene høye for å sende døtrene sine dit.

På lanseringsseminaret for idrettsrapporten fortalte paneldeltaker Ubah Aden (idrettsmamma og rådgiver i IMDi m.m.) om den gangen hun sto på sidelinjen og heiet, og ble kontaktet og spurt om hun kunne hjelpe til i kiosken til idrettslaget. Etter et par timers innsats var Ubah klar for å gi dem kontonummeret, slik at hun fikk betaling for jobben hun hadde gjort.

Den dagen lærte Ubah ordet dugnad – og dets betydning. Hun forsto at dette var noe mer enn kapital i form av penger. Det var kapital i form av nettverk, fellesskap, vennskap – og læring i hvordan det norske frivillighetskulturen i idretten fungerer.

Fortellingen illustrer poenget til Brady og hans kolleger: Man blir ikke med dersom man ikke inviteres inn, særlig ikke når reglene for hva dugnad innebærer er uuttalt og implisitte. Lokale idrettslag må derfor rette blikket mot de foreldrene som står på sidelinjen når 7-åringen sparker ball på banen, henger i ribbeveggen eller slår hjul på en matte. Det er for sent når jentene er i tenårene. Da har de fleste forsvunnet – både jentene og foreldrene.

Skal man lykkes med å rekruttere minoritetsjenter inn i idretten, holder det ikke å invitere foreldrene inn utelukkende for å pushe pølser på cuper, steke vafler på stevner og bake kaker til turnering. Idrettslagets ledelse må også speile det flerkulturelle lokalsamfunnet. Den middelaldrende, norsketniske ildsjelen (ofte mann), må gå i bresjen for å støtte tiltak som bidrar til å rekruttere representerer med en annen bakgrunn enn seg selv inn i idrettsledelsen – og fra nettverk som ikke er en del av hans «inner circle».

Men dette arbeidet kan ikke overlates til idretten alene. Også lokale myndigheter har et ansvar i å sørge for et støtteapparat som bidrar til at lag og foreninger får tilført nødvendig kompetanse og ressurser til å jobbe med mangfold og inkludering. Det må skapes lokale møteplasser slik at mennesker og nettverk møtes – ansikt til ansikt. 

Norsk idrett har et legitimitetsproblem dersom de ikke lager et tilbud som er både billig nok og inkluderende nok til at de som ønsker det, kan være med. Lokale myndigheter har ikke skjønt sin rolle som samfunnsutvikler dersom dette arbeidet ene og alene overlates til idretten.