Det er barnets sak

Gjennom mange års arbeid innen barnevern har jeg sett hvor viktig det er at barnevernsbarn får anledning til å delta aktivt i sin egen sak og på linje med øvrige parter. Det er barnets eget liv og framtid det handler om, det er barnets sak.

Formålet med at barn skal ha rett til å uttale seg, er at de skal ha en «reell mulighet til å få fram sitt syn». Professor i barnerett Karl Harald Søvig uttalte i 2009 at lovgivningen inntar en restriktiv holdning til å la barn være part, og at dette kan være problematisk sett opp mot barns rettigheter etter FNs barnekonvensjon og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Barn som på grunn av dårlige omsorgsbetingelser, vold eller overgrep er blitt plassert utenfor hjemmet, har behov for særlig omsorg. Mange vil være sårbare. De sliter ofte med å bygge tillit til voksne og utvikle gode relasjoner til både voksne og jevnaldrende, noe som igjen vil gi dem utfordringer med å få fram sine egne meninger.

Barnevernsbarn har særlig behov for en person som kan være en støttespiller for dem, og som på et objektivt grunnlag, og sammen med dem løfter fram deres mening i saken. Det må være en person som forstår ungdommens rettigheter og har god kunnskap om saksbehandlingsreglene. Denne personen bør være en stabil støtte, uansett hvilke barneverntiltak ungdommen skulle komme inn under.

Dagens barnevernssystem består av ulike støtte- og tilsynsordninger som skal sikre barnets stemme. Barn i fosterhjem vil komme i kontakt med en tilsynsfører som skal se til at de har det bra i hjemmet. Barn som flyttes til et annet hjem, vil ofte få en ny tilsynsfører. Fylkesmannen har også en egen tilsynsperson som noen ganger i året sjekker omsorgssituasjonen og snakker med barnet.

Når et spørsmål i barnets sak skal behandles i fylkesnemnda eller i retten, vil det komme en talsperson som barnet kan formidle sine synspunkter til. Dette er en person barnet aldri før har møtt eller snakket med.

Hvis saken skal utredes, vil barnet også få snakke med en sakkyndig over en periode og gjøre rede for sine meninger.

Hvis barnet har en tillitsperson, og den godkjennes, kan vedkommende på frivillig grunnlag være med barnet i møter.

Barn som blir plassert i en institusjon, vil ofte få en primærkontakt som de kan gi uttrykk for sine meninger til. Det hender at barn mistrives sterkt på institusjonen eller i fosterhjemmet, eller opplever brudd på sine rettigheter. Da må barnet selv ta kontakt med sin saksbehandler og gi uttrykk for sine meninger rundt dette, eventuelt ta direkte kontakt med Fylkesmannen.

Hvorvidt barnet har rett til å være part i egen sak og ha egen rettshjelper, avhenger av type barneverntiltak barnet er under eller om barnet er over 15 år.

Dagens system som skal ivareta barnevernsbarnas meninger er altså sterkt fragmentert. Ulike personer som skal ivareta deres stemmer, går ut og inn av deres liv – avhengig av tiltak og i noen tilfeller også alder.

Det er ingen rød tråd barna kan følge, ingen ordning som legger opp til at én person kan følge dem opp hele veien gjennom prosessene, uavhengig av tiltak, alder og plassering.

Hvordan virker det inn på barnevernsbarn at de stadig må forholde seg til ulike personer når de skal gjøre rede for sine meninger?

Barnevernsbarn har et sterkt behov for å bygge opp en tillitsfull relasjon til én person – en person de trygt kan dele sine meninger med, og som kan være en lydforsterker for dem, utelukkende på deres premisser.

Det er min klare mening at barnevernsbarn med dagens fragmenterte ordning, risikerer å miste sin stemme. Og mister de sin stemme, mister de ofte også seg selv. De får en opplevelse, berettiget eller uberettiget, om at de ikke får påvirke sine egne liv, at deres stemmer ikke teller.

Denne opplevelsen, kombinert med mangelfull omsorg eller vold eller overgrep fra barndommen, vil de ta med seg ut i voksenlivet. Den vil prege deres integritets- og verdighetsfølelse i lang tid.

For flere år siden sa et barnevernsbarn til meg: «Hadde jeg fått ta del i beslutningsprosessene, ville det i ettertid vært lettere for meg å forsone meg med avgjørelsene som jeg var uenig i. I stedet ble alt bestemt over hodet på meg.»

Hensynet til forsoning, uansett utfall, burde bli et nytt, viktig prinsipp i barnevernssaker. Og dagens system bør evalueres med tanke på hvordan barns rett til å bli hørt ivaretas.