Den som har skoen på, vet lite

Bare vent til strukturreformene er gjennomført, da vil velgerne se vår handlekraft! Omtrent slik lyder besvergelsene i regjeringsapparatet når de dårlige meningsmålingene renner inn.

Statsminister Solberg er fast i troen på at gjenvalg i 2017 er mulig fordi velgerne da kan se konturene av en mer effektiv kommunestruktur, en politietat som er mer ute blant folk og en universitets- og høyskolesektor som leverer resultater i verdensklasse.

Sykehusplanen skal avlyse alle lokaliseringsstrider, og en ny giv i Nav skal føre til at man får en mer myndig velferds- og arbeidsforvaltning i de store kommunene som vokser fram.

En del av dette vil skje, men allerede nå er vi også i ferd med å se konturene av noe helt annet: En forvaltning som har minst like uensartet størrelse på administrasjonsenhetene som i dag, og med minst like mye ulikhet i det faktiske oppgaveansvaret. Det kommer fortsatt ikke til å være noen overordnete prinsipper for samfunnsorganiseringen, og sektoroppdelingen forblir like sterk som i dag.

Det beste eksemplet på det siste kommer i universitets- og høyskolereformen. Som kjent skal Høgskolen i Ålesund bli en del av NTNU i Trondheim. Fylkespolitikerne i Møre og Romsdal hadde ønsket seg en sammenslåing med høyskolene i Molde og i Volda – nettopp for å få et livskraftig og bredt høyskolemiljø som kan bidra til regional innovasjon og utvikling.

Rektorene ved de tre høyskolene avviste ideen fordi de mener det ikke er noe faglig fellesskap mellom dem. Regjeringen valgte å høre på rektorene – både fordi de ikke ville tvinge en løsning på høyskolene, og fordi deres fremste mål med reformen er å få mer «verdensledende» forsking og undervisning i Norge. Da gir det mening å strukturere etter faglig fellesskap og ikke geografi.

Haken ved det hele er at høyskolene i Volda og Molde blir stående uten naturlige alliansepartnere. Sannsynligheten øker for at regjeringens høyskolereform vil ende med at man får slått sammen de aller minste høyskolene, mens man blir stående igjen med en god del miljøer som er akkurat store nok til å overleve noen år til. Man får et like uensartet universitets- og høyskolelandskap som i dag, og mister den strategiske høyskoleledelsen i en god del regioner.

Slik blir det med kommunene også. Det ser nå ut til at vil få både større og færre kommuner, men noen kommer til å forbli små – også av dem som ikke ligger på en øy eller har veldig stort areal. Regjeringen vil i slike tilfeller tvinge små kommuner til å kjøpe tjenester fra nabokommunen uten at de små får noen innflytelse på det de blir tilbudt. Effekten blir at generalistkommuneprinsippet i praksis blir uthulet, selv om det i teorien består.

Dersom regjeringen mener alvor med at de aller største kommunene skal få overta ansvaret for videregående skoler og kollektivtrafikk, skapes det et enda større mangfold av kommuner, og av fylker. Det vil bli enda vanskeligere enn før å lage generell politikk, eller å føre en generell debatt, om fylkene eller kommunene.

Politireformen er ennå ikke kommet så langt at vi vet hvordan Norge vil bli delt opp, men vi vet allerede at de nye politidistriktene vil ha både sterkt ulik størrelse og ulike oppgaver. Finnmark politidistrikt blir i praksis bare et utvidet grensekommisariat. Det skal ha egen politimester, men ikke få lov til å gjøre det samme som andre politidistrikter.

Foreløpig ligger det også an til at grensene mellom i hvert fall to politidistrikter kommer til å bli trukket midt i storkommunen som kan bli dannet i Sunnhordland. Akkurat i området mellom de nye politidistriktene i Hordaland og Rogaland klarer man antakelig å tilpasse grensen til den nye kommunestrukturen, men hva skal de gjøre i Nav?

Ekspertgruppen som har kommet til at de små Nav-kontorene er for små til å få folk ut i arbeid, foreslår få tiltak fordi de antar at kommunene nå blir større. Når den antakelsen bare slår til noen steder, blir det nødvendig med en mer diversifisert tilnærming til de lokale Nav-kontorene.

Det er nesten så man ønsker seg til Frankrike eller andre land der man sitter i hovedstaden og tegner enkle organisasjonskart basert på styrende prinsipper. Men det hadde selvfølgelig ikke gått i Norge.

Det virkelig fascinerende med forvaltningsreformene som nå utvikles, er at det antakelig ikke er mulig å gjøre det så mye annerledes. Man får ikke til konstruktiv endring uten å ha den lokale ledelsen og de ansatte med på laget. De som har skoen på, må få være med å bestemme. Problemet er at de bare bryr seg om sin egen sko.