Mange kommuner prøver å nå unge og andre underrepresenterte grupper, også mellom valgene, men få får det ordentlig til, skriver Marte Slagsvold Winsvold. Bildet er fra et folkemøte i Jevnaker i 2017.

Illustrasjonsfoto: Joakim S. Enger
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

De svake stemmene – en ubrukt ressurs

Noen grupper er underrepresentert ved stemmeurnen. Spørsmålet er hvem som kommer når kommunen inviterer til deltakelse mellom valg?

Folkemøte, borgerpanel, idédugnad, ordførerbenk, gjestebud. Selv om det norske lokaldemokratiet i hovedsak er representativt, finnes det en forventning om, og ordninger for, at innbyggerne skal kunne påvirke utformingen av lokal politikk også i periodene mellom valg.

Deltakelsen mellom valg er skjev, og i mange tilfeller kanskje enda skjevere enn valgdeltakelsen.

Ett av formålene med å invitere innbyggerne til slik mellomvalgdeltakelse er at det gir de folkevalgte mulighet til å ta rede på hva folk mener om aktuelle politiske spørsmål, så de kan utvikle en mer treffsikker og bedre forankret politikk.

God demokratisk representasjon forutsetter imidlertid at politikerne har kunnskap om ønsker og behov i alle befolkningsgrupper. Vi vet at noen grupper er underrepresentert ved stemmeurnen. Spørsmålet er hvem som kommer når kommunen inviterer til deltakelse mellom valg? Det korte svaret er: I hvert fall ikke de som sitter hjemme på valgdagen.

Anekdotisk beskrives folkemøtedeltakerne rundt om i norske kommuner som «the usual suspects» – pensjonerte ordførere, arkitekter og rektorer. Mange har grått hår, og mange har fartstid i politikken.

Svarene vi får i spørreundersøkelser indikerer det samme: Godt voksne menn med høy utdanning og god selvtillit møter opp når kommunen inviterer, og de tar også ubedt kontakt dersom de har noe på hjertet. Deltakelsen mellom valg er skjev, og i mange tilfeller kanskje enda skjevere enn valgdeltakelsen.

Er dette egentlig et problem? Både nei og ja. Nei, fordi mellomvalgsgjengen er en demokratisk ressurs. De er ofte politisk kompetente og engasjerte, og selv om mange av dem har grått hår, møter de ikke nødvendigvis opp på de gråhåredes vegne.

De som kommer når kommunen inviterer, representerer ofte andre og flere enn seg selv: En bygd, en skolekrets, foreldre på sykehjem.

Når den skjeve deltakelsen er et problem, er det ikke fordi denne gruppen møter opp, men fordi andre grupper ikke gjør det; unge, innvandrere, folk uten utdanning eller folk som sliter på ulike måter.

Fordelene ved å få disse gruppene i tale er flere. For det første har for eksempel en ung innbygger erfaringer og perspektiver som bare de unge har direkte tilgang til.

Rektorbestemor kan videreformidle hva hun har hørt, men har ikke den samme konkrete og levde erfaringen som kan informere politikken om akkurat hvordan et bestemt tiltak kan treffe målgruppen på rett måte.

For det andre finnes det i norsk demokrati et ideal om at folkevalgte forsamlinger skal speile befolkningen. Dersom politikken skal oppfattes som legitim, bør derfor alle grupper være representert, både i valg, blant de folkevalgte og på arenaer for mellomvalgdeltakelse.

For det tredje kan det gi mot til andre når noen fra underrepresenterte grupper uttaler seg. Hvis ungdom ser at andre unge tør å ta ordet og får gjennomslag, kan det motivere flere til å prøve seg.

Mange norske kommuner prøver å nå unge og andre underrepresenterte grupper, også mellom valgene. Likevel er det få som får det ordentlig til, skal en tro statistikken. Og kanskje er det urealistisk å forvente at unge eller folk utenfor arbeidslivet skal være representert i like stor grad som de eldre, erfarne med stor selvtillit.

Å gi opp er imidlertid ikke noe alternativ.

To typer tiltak peker seg ut som særlig aktuelle. For det første går det an å målrette tiltak mot gruppene som vanligvis ikke møter opp. Erfaring fra norske kommuner viser at du ikke når unge, innvandrere, rusmisbrukere eller folk utenfor arbeidslivet ved å invitere til kveldsmøte på rådhuset. Du må møte opp og snakke med folk der de selv holder til – på skolen, i byen, på frivillighetssentralen.

For det andre viser forskning at gruppene som ikke deltar politisk, har lav tro på egen evne til å forstå politiske spørsmål og til å bidra politisk. En litt lengre, men mulig, vei å gå er derfor å sette i verk tiltak for å styrke disse gruppenes politiske selvtillit – gi dem tro på at det de har å komme med er verdt å si høyt, og kan påvirke hvordan politikken faktisk blir utformet.

Gevinsten ved ålytte til de svake stemmene er at politikerne får mulighet til å føre en politikk som bedre representerer alle kommunens innbyggere. Men kanskje like viktig er det at de med svake stemmer er en ubrukt politisk ressurs som kan bidra med nye og gode ideer.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.