Børst støv av Berge

Forvaltning og drift av asylmottak må handle mer om produksjon av velferd enn av kontroll, mente utvalget, og foreslo at asylsøkere burde få mulighet til å jobbe. Dermed ville de bli mer selvstendige og lettere kunne bosette seg selv.

To og et halvt år senere hører asylmottak fortsatt hjemme under Justisdepartementet, med Utlendingsdirektoratet (UDI) som ansvarlig forvaltningsorgan. Mottaksdrift anses primært som en del av innvandringskontrollen, og ikke som start på integrering. Bosettingen av asylsøkere etter måneder og år i mottak er derimot et ansvar for Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) under Barne- og likestillingsdepartementet.

Lettere å få opphold enn arbeidstillatelse

Ved inngangen til 2014 er det for et stort flertall av asylsøkerne langt enklere å få innvilget opphold i landet enn å få lov til å ta arbeid, og dermed ta ansvar for seg selv og sin familie, mens de venter på svar på søknaden. Det siste året har andelen asylsøkere som får positivt vedtak økt. 5.330 asylsøkere fikk permanent opphold de første elleve månedene i 2013. Det er det høyeste tallet noensinne. Av de 11.570 sakene som ble avgjort fram til 1. desember, ble 46 prosent innvilget opphold.

I januar 2014 sitter over 5.400 personer i mottak og venter på bosetting. Det er også det høyeste antallet noen gang. Regjeringen vil at kommunene må ta imot flere flyktninger enn tidligere, og sier at kapasiteten i introduksjonsprogrammet må økes.

I regjeringsplattformen sier Høyre og Frp at «mennesker som har fått lovlig opphold i landet skal møtes med krav om å bidra og delta i det norske samfunnet». Og videre fastslår regjeringen at «deltakelse i arbeidsliv og gode norskkunnskaper er nøklene til inkludering i det norske samfunnet. Arbeid gir tilhørighet, fellesskap, nettverk og mulighet til selvhjulpenhet. Arbeidsinntekt gir også mulighet for å komme inn på boligmarkedet.»

Økende etterslep

IMDi har bedt om 10.000 plasser for asylsøkere med opphold og kvoteflyktninger i 2014. Hittil har 294 kommuner sagt ja til å ta imot 7.100 personer. Kommer ikke flere kommuner på banen, vil etterslepet i bosettingen bare øke.

Et stort flertall av kommunene sier at manglende tilgang på egnete boliger er den største utfordringen for bosetting. I tillegg viser flere til at statlige tilskudd har vært lavere enn reelle merkostnader for kommunen. KS-leder Gunn Marit Helgesen mener økningen av integreringstilskudd og andre tilskudd fra januar i år har kommet for sent til å unngå det store spriket mellom behov og kapasitet for bosetting i kommunene

Felles for kommunepolitikere og den nåværende og den forrige regjeringen er overbevisningen om at arbeid, norskkunnskaper og forståelse for det norske samfunnet er vesentlig for integrering. Og at raskest mulig arbeidsinntekt gir økt selvstendighet og forkorter perioden asylsøkerne er avhengig av offentlig bistand og bolighjelp.

Integrering må starte tidlig

Med raskere saksbehandling i UDI og en større andel av asylsøkerne som får opphold, mener NOAS tiden er inne for å børste støvet av Berge-utvalgets forslag og se mottakssystemet i større grad som starten på integrering enn bare som ett element i innvandringskontrollen. Og helt avgjørende er det å gjøre det lettere å få mulighet til å arbeide mens asylsøkerne venter på å få søknad behandlet.

Norge stiller i dag det strengeste krav i Norden for å gi asylsøkere midlertidig arbeidstillatelse. Fra 2009 har asylsøker måttet kunne dokumentere identitet, i praksis et krav om gyldig pass. Innstrammingen kom for å motivere flere asylsøkere til å legge fram gyldig pass, noe bare drøyt 10 prosent av asylsøkerne gjør ved registrering av søknad. Gjennom asylprosessen sannsynliggjør 90 prosent av søkerne sin identitet tilstrekkelig til at søknad kan behandles.

De vanligste grunner til at ID-papirer mangler, er at asylsøkere kommer fra land hvor ingen statlig administrasjon utstyrer folk flest med pass, at falske dokumenter har vært nødvendige for å kunne flykte, at smuglere har rådet dem til å kvitte seg med gyldige reisedokumenter, eller at dokumenter er blitt fratatt dem underveis. Andre har pass, men tror de umiddelbart blir sendt ut av landet dersom disse vises for norske myndigheter.

Etter fire år viser det seg at innstrammingen ikke har ført til at flere asylsøkere framskaffer gyldig pass. Effekten har vært så liten at UDI har sluttet å rapportere tallene til Justisdepartementet. I stedet har andelen asylsøkere som sitter passive i mottak, økt. Slik passivisering og klientifisering av asylsøkerne er ikke godt for noe – og fremmer i hvert fall ikke asylsøkeres evne til selv å skaffe seg bolig og raskere bli uavhengig av offentlig bistand.

Ikke alle vil til Oslo

I løpet av drøye to år har NOAS gjennomført over 100 besøk i mottak over hele landet og gjennomført rundt 3.000 individuelle samtaler med asylsøkere. De fleste av disse har avslag på sine søknader.

Vi har også møtt asylsøkere som har fått opphold og venter på bosetting. Vårt inntrykk er ikke at alle disse ønsker seg til Oslo eller en av de andre store byene. Mange ønsker å kunne bosette seg i mottakskommunen. For barnefamilier spiller det en viktig rolle at ungene har funnet seg godt til rette på skolen, og at både foreldre og barn er blitt kjent med enkeltpersoner og miljøer som de utvikler tilknytning til. Dersom foreldrene i større grad fikk mulighet til å arbeide, ville tilknytningen forsterkes.

Trenger mer fleksible ordninger

Ut fra våre erfaringer, mener vi det kan være verdt å forsøke det UDI foreslår: Å la asylsøkere selv velge hvor de vil bosette seg. NOAS mener samtidig det er viktig å gjøre integreringstilskudd og andre ordninger for bosetting mer fleksible. Dersom asylsøkere i større grad kan komme tidligere i arbeid, og dermed også selv kunne finne bolig, bør mange fortsatt ha rett til introduksjonsprogram. I dag er alternativene å klare seg helt selv – og miste retten til introduksjonsprogram og kommunal støtte – eller fullt introduksjonsprogram og dermed full avhengighet av offentlige ordninger en lengre periode.

På samme måte som innen helse og utdanning, mener NOAS at de beste løsningene finnes der den enkeltes eget ansvar og initiativ stimuleres. Ordninger for asylsøkere bør fortsatt være såpass omfattende at de kan hjelpe folk i en krevende startfase. Samtidig bør de bli mer fleksible, for å unngå å låse både den enkelte og kommunen i rigide og unødvendig kostbare programmer.