Alvorlige brister i rettssikkerheten til utviklingshemmede

Sivilombudet har de siste årene sett nærmere på rettssikkerheten til mennesker med utviklingshemning som lever med omfattende tvangsvedtak. Våre funn peker på store og alvorlige brister i rettssikkerheten til noen av de mest utsatte menneskene i landet vårt. Slik kan vi ikke ha det.

Den ferske stortingsmeldingen «Menneskerettar for personer med utviklingshemming» som ble lansert nylig, understreker at rettighetsperspektivet skal stå sentralt i fremtidig politikk for mennesker med utviklingshemning.

Sivilombudet har de siste to årene besøkt boliger for mennesker med utviklingshemning i Drammen, Hamar, Kristiansand og Bodø. En viktig del av vårt mandat er å undersøke om menneskerettighetene til frihetsberøvede mennesker ivaretas, og å forebygge nedverdigende behandling.

Etter å ha møtt i alt 39 mennesker som lever med omfattende tvang og begrensninger, gått gjennom over 100 tvangsvedtak og hatt samtaler med over 100 ansatte og titalls pårørende, ser vi behov for tydelige tiltak for å styrke rettssikkerheten.

Et første skritt vil være at både kommuner og statsforvaltere følger de mange garantiene som allerede ligger i vårt eksisterende lovverk.

I Norge er det i hovedsak helse- og omsorgstjenesteloven som regulerer tvang mot mennesker med utviklingshemning. Under våre besøk avdekket vi at kunnskapen om tvangsregelverket ofte var svært lav blant de ansatte i kommunen som skulle gjennomføre tvangen og lage tvangsvedtak.

Resultatet ble dårlig begrunnede vedtak som manglet vesentlig informasjon, for eksempel de etiske og faglige argumentene for og imot bruk av tvang.

Vi fant også mye rot og forsinkelser i vedtaksarbeidet. Dette førte til at enkeltpersoner ble utsatt for ulovlig tvang i månedsvis eller i noen tilfeller over ett år, mens man ventet på et godkjent tvangsvedtak.

Rettssikkerhetsmekanismene som er beskrevet i lovverket må følges opp i praksis om de skal ha noen reell verdi for den enkelte.

Et annet alvorlig funn fra våre undersøkelser er at det finnes personer med utviklingshemning i Norge i dag som rutinemessig låses inn i sine egne hjem store deler av døgnet, mot sin egen vilje. Slik innlåsing er kun tillatt i nødssituasjoner og for kortere perioder.

Den ulovlige innlåsingen vi avdekket, var besluttet av kommunen og deretter godkjent av Statsforvalteren. Dette viser at kunnskapen om grensene for innlåsing er urovekkende svak på flere nivåer i forvaltningen, med alvorlige konsekvenser for enkeltindividet.

Et tredje funn knytter seg til mennesker med utviklingshemnings rett til helsetjenester på lik linje med resten av befolkningen. Menneskene vi traff, møtte en rekke barrierer i helsevesenet på grunn av sin utviklingshemning. Dette kunne handle om fastleger som ikke kom på hjemmebesøk og lang ventetid for å få gjennomført utredning i spesialisthelsetjenesten.

Selv om flere vi møtte hadde omfattende, langvarige og sammensatte helsebehov, fant vi lite tegn til at kommunen og spesialisthelsetjenesten jobbet målrettet rundt en individuell plan, som er et lovpålagt krav.

Manglende helseoppfølging av utviklingshemmede som lever med store smerter, kan føre til utageringer, som igjen kan øke behovet for tvang. Dette er tvang som kunne vært unødvendig dersom helseutfordringene til den enkelte hadde blitt tatt på alvor.