Lite rom for kritiske røster

Kravene til lojalitet fra politisk og administrativ ledelse oppleves som strengere de siste årene, sier mellomledere i Oslo og Akershus som jobber i helsevesenet, skolen og politiet i en undersøkelse om ytringsfrihet utført av InFact for Oslo Redaktørforening.

Svaret er nedslående med tanke på den offentlige debatten og innbyggernes behov for å få god og relevant informasjon – fra flere sider – om viktige tjenester. Hvis lojalitetsplikten tolkes slik at ingen uttalelse skal «skade kommunens omdømme», som det gjerne heter i reglementene, blir rommet for å uttale seg trangt.

Oppmerksomhet rundt omdømmebygging – og omdømmets betydning for politikernes sjanse til gjenvalg – ble trukket fram som forklaringer på det trange ytringsrommet på et møte arrangert av Oslo Redaktørforening i går. Her deltok også Sykepleierforbundet og Utdanningsforbundet, som sammen med Politiets Fellesforbund har bidratt til undersøkelsen om ytringsfrihet.

Hensynet til omdømmet kan få praktiske konsekvenser for den enkelte ansatte, påpekte Terje Vilno i Utdanningsforbundet i Oslo. En skole i Oslo som får negativ avisomtale, kan oppleve at elever søker seg vekk, og at skolens økonomi dermed svekkes.

– Da står det om arbeidsplasser, og det kan være en grunn til å legge bånd på seg, sa Vilno, som likevel understreket at det er fullt mulig å delta i den offentlige debatten uten negative konsekvenser.

Sykehusdirektør Stein Vaaler ved skandaleombruste Ahus ønsket velkommen de ansattes engasjement i den offentlige debatten, men påpekte samtidig at Ahus må forbedre omdømmet sitt for at pasientene ikke skal være redde for å komme dit.

Flere debattdeltakere fortalte om stor usikkerhet blant de ansatt om hva de kan og ikke kan si. En som har skrevet et leserinnlegg, spør gjerne sin nærmeste overordnete før han sender det. Da kan innlegget gå sin gang oppover i hierarkiet, der både usikkerheten og skepsisen er stor, før det havner i kommunikasjonsavdelingen. Hvis det ikke blir stoppet her, får debattanten gjerne beskjed om å stryke stillingstittelen sin. Hvis innlegget da kommer på trykk, får leseren altså ikke vite at vedkommende er kommunelege eller lærer, med førstehåndskunnskap om det hun skriver om.

Denne holdningen er basert på den utbredte misforståelsen at hvis du underskriver med tittel, så uttaler du deg på vegne av etaten eller kommunen. I realiteten er dette en viktig saksopplysning som viser hvilken faglig bakgrunn debattanten har for sine synspunkter. Det er ikke slik at en offentlig ansatt har ytringsfrihet på alle andre områder enn der de selv jobber.

Den store usikkerheten om hva som er tillatt, tilsier at mange kommuner og andre organisasjoner bør ta en nøye gjennomgang av uttalereglementene sine. Slike reglementer skal være veivisere når man er i tvil, ikke skape ytterligere usikkerhet eller ulovlig begrense ytringsfriheten.

Det bør dessuten skilles mellom informasjonsstrategi og uttalereglement. Informasjonsstrategien må gjerne vektlegge omdømme- og merkevarebygging, men uttalereglementet må gjøre klart at de ansatte ikke bare har lov å delta i den offentlig debatten, men at dette også er ønskelig. Mange ledere vil se på kritiske kommentarer som skadelige for omdømmet. Hvis dette skal være rettesnoren for deltakelse i debatten, blir det en fattig debatt.