Gå inn i din tid

Katastrofen på Utøya påvirker Kommune-Norge. Mange politiske talenter er borte. I tillegg må hver enkelt kommune som har en pårørende eller et offer som innbygger, stille opp for å yte den bistand som er nødvendig for å hjelpe de som er rammet på best mulig måte. Her kan det hjelpeapparatet i de verst rammede kommunene bli satt på prøve. Det er viktig både å gi et godt og individuelt opplegg i lang tid framover til de som ble rammet 22. juli, uten å droppe tilbudet til de som til vanlig får bistand fra det samme apparatet. Samtidig er det ingen tvil om at det er en enorm vilje til å bistå i en så tragisk situasjon. Nestekjærligheten er heldigvis stor.

Det er forståelig at kommunene i en så ekstrem situasjon ble bedt om å rapportere til Fylkesmannen daglig om omfanget av og innholdet i tilbudet som ble gitt. Det handler ikke om mistillit, men om å ha oversikt.

Sorgen treffer forskjellig, og for noen vil det å komme i gang igjen med politisk arbeid være en viktig del av det å komme videre i livet. Valgkampen som starter om et par uker, gir oss som nasjon en anledning til å vise at de ordene som falt i dagene etter katastrofen ikke bare blir trøstens ord. Undersøkelser viser – ikke overraskende – at statsminister Jens Stoltenberg får enorm støtte for måten han har møtt krisen på. Men støtten er lite verdt om ikke vi som velgere – og politikerne som våre valgte – også i handling gjør Norge til et åpnere og mer demokratisk samfunn.

Derfor er det i 430 kommuner og 18 fylkeskommuner vi kan ta neste steg på veien mot et bedre samfunn. Det er i det politiske ordskiftet vi må hegne om det som ikke er bare norske verdier, men universelle, humanitære verdier – åpenhet, toleranse og gjensidig respekt. Det er innenfor den rammen vi må debattere hvordan vårt samfunn skal være – både i neste kommunestyreperiode og i årene deretter. Uavhengig av religion, utseende, politisk ståsted.

Vi kan og skal akseptere sterke meningsbrytninger i det offentlige ordskiftet. Det vi kan forvente av dem som søker et politisk verv, er at de løfter debatten til et høyere og bedre nivå. Vi kan håpe at den nasjonale politiske debatt blir både mer ideologisk fundert og mindre preget av politisk spill (som vi journalister er altfor glad i), men også at debatten mer blir fylt av en gjensidig respekt – der vi ikke går inn i hvert ordskifte med et helt fastlåst standpunkt, men lytter til hverandres argumenter og ikke minst står samlet opp mot dem som ønsker å spre hat og intoleranse overfor forskjellige grupper i samfunnet.

Massemorderen og barnemorderen som rammet oss i sommer har et politisk grunnsyn som ikke er ukjent i Norge. Det er ikke bare hans handlinger, men også hans intolerante, respektløse grunnholdning vi må bekjempe, om vi skal bli et åpnere og mer demokratisk samfunn. Da er ordene og handlingene til en lokalpolitiker like viktige som statsministerens.