En dash demokrati

Det er et lovkrav at folket skal høres før det tas avgjørelser om kommunesammenslutninger. Kommunestyret kan selv velge om de vil bruke folkeavstemning eller opinionsundersøkelse til å sjekke hva innbyggerne mener. Et folkemøte er også tilstrekkelig for å innfri lovens krav.

Minst 40 kommuner har allerede vedtatt å holde folkeavstemning, enten i forbindelse med valget til høsten eller våren 2016, viser en kartlegging Kommunal Rapport har gjort. Å spørre folket direkte om de er for eller imot sammenslåing, gir unektelig et inntrykk av at deres mening har stor betydning. Men er det virkelig slik?

For det første er en folkeavstemning kun rådgivende, med mindre politikerne på forhånd har «bundet seg til masta» ved å love å respektere utfallet uansett resultat og valgdeltakelse. De færreste gjør det.

For det andre er erfaringen fra tidligere avstemninger at deltakelsen kan være lav. I de tilfellene er det trolig først og fremst de mest engasjerte på begge sider som deltar, mens en stor gruppe forholder seg taus. Hvor stor vekt skal folkets råd i så fall tillegges?

Spørsmålet blir ikke enklere av at partiene har et opportunistisk forhold til bruk av folkeavstemning i dette spørsmålet. I reformdebatten har begge parter notert seg at sammenslåinger er blitt nedstemt i folkeavstemninger en rekke ganger tidligere. Denne erkjennelsen stanset Erna Solbergs forsøk på reform da hun var kommunalminister på 2000-tallet.

Betegnende for dette synet var også Høyres råd nylig om å kreve 75 prosent valgdeltakelse og minst 60 prosent flertall for ja eller nei. Dette rådet ga unektelig et udemokratisk inntrykk, skapte protester – og ble trukket.

De siste årene er målform det spørsmålet som oftest er tatt opp i lokale folkeavstemninger. I perioden 2011–2013 var dette tema for 16 av totalt 42 avstemninger. Territorielle temaer, altså kommune- og fylkesgrenser, kom som nummer to med elleve avstemninger.

Hva er så den mest demokratiske måten å undersøke folkemeningen på? Svaret kan umiddelbart synes å være folkeavstemning, men de strenge krav til gjennomføring som den krever. Samtidig gir avstemningsresultatet bare ett svar; om borgerne er for eller imot forslaget som legges fram, eller hvilke kommuner de foretrekker sammenslåing med, hvis det er spørsmålet som stilles.

En faglig forsvarlig utført opinionsundersøkelse kan gi flere og mer representative svar. Hva ligger bak standpunktene til de spurte? Hvilke fordeler og ulemper ser de? Hvordan fordeler de seg geografisk?

Svarene kan politikerne bruke til å tydeliggjøre sine argumenter og ta beslutninger. Mange innbyggere er motstandere av sammenslåing av egen kommune fordi de vet hva de har, men er usikre på hva framtiden vil bringe. Dette må politikerne adressere, også den berettigete frykten mange i utkantene har for økt sentralisering og dermed økt marginalisering.

Det er også politikernes oppgave å anskueliggjøre hvilke muligheter en sammenslåing gir. Hvordan kan tjenestene bli bedre med mer fagtunge miljøer i administrasjonene? Hvordan kan det legges til rette for tilflytting, nye arbeidsplasser og bedre transportløsninger i en større kommune? Hvordan sikre at utkantene blir ivaretatt etter en sammenslåing?

Kommunestyrene må skaffe seg et godt innblikk i befolkningens håp og frykt, og dernest gi så gode svar som mulig gjennom utredninger, debatter og folkemøter. For å gjøre denne jobben, kan en opinionsundersøkelse være et vel så godt grunnlag som en folkeavstemning.

Lokalpolitikerne skal uansett ta beslutningen og bli stilt til ansvar for den i valg. Slik sett er det fare for at en folkeavstemning bare vil tilføre en dash demokrati, uten at folket har hatt reell påvirkning.