Dørene lukkes

KOMMENTAR: Det er opprettet 14 aksjeselskap for å styre kollektivtrafikken i Oslo. Noen eies direkte av kommunen, andre indirekte gjennom Ruter eller Kollektivtransportproduksjon AS. Det finnes ikke bare datterselskaper til enkelte av disse aksjeselskapene - noen har også ei datterdatter eller to. Korrupsjonsutsatte Unibuss AS er et eksempel på datterselskap med egne døtre.

Byråd for miljø og samferdsel i Oslo, Jøran Kallmyr (Frp), er blant dem som ikke synes det er vanskelig å ha fullt overblikk over selskapsstrukturen. Tvert imot, han synes det er behov for enda flere aksjeselskaper. Han er i ferd med å skille ut et selskap som skal eie og drifte trikk og T-banelinjer i byen. Kallmyr sier at selskapsstrukturen har gjort det mulig å frakte 36 prosent flere passasjerer, parallelt med at kollektivtrafikken er effektivisert for hundrevis av millioner kroner. Og han mener at organiseringen i aksjeselskaper gjør det enklere for kommunen å sette i gang gransking av Unibuss. Om Unibuss var del av et stort konsern, ville det blitt mye verre å finne ut hva som har skjedd, sier han.

Det er grunn til å stille spørsmål ved om det siste er tilfelle. Kommunal Rapport har undersøkt alle de 14 selskapene for åpenhet. Halvparten av dem følger ikke offentlighetsloven. At allmennheten ikke får innsyn i hvordan disse selskapene forvalter offentlige midler, er ikke betryggende.

Det er selvsagt en fordel, men langt fra nok at Jøran Kallmyr og en håndfull andre har oversikt over selskapsstrukturen. Rune Gerhardsen er leder av samferdselskomiteen i Oslo. Han mener Ruter er en suksess, men underskogen av aksjeselskaper er mer enn han klarer å holde styr på. Han misliker den utstrakte faktureringen som foregår mellom selskapene.

Først og fremst er det alvorlig at lederen av samferdselskomiteen ikke aner hvem som han ansvar for hva. Kommunen utøver ikke eierskap i det hele tatt, sier han. Kommunen har ikke begge hender på rattet.

Det er ideologiske forskjeller mellom Gerhardsen og Kallmyr i synet på hvor mange aksjeselskaper som trengs for å drive effektiv kollektivtrafikk i hovedstaden. Det skal vi la ligge. Men det er grunn til å være bekymret for at halvparten av selskapene ikke praktiserer åpenhet overfor allmennheten. Når dørene lukkes, går toget, og i lukkede rom kan dårlige beslutninger bli stående uimotsagt. Når dørene stenger, kan det skapes grobunn for ukultur, og det kan se ut som om det har fått utvikle seg i enkelte av disse selskapene. Unibuss er bare ett eksempel. Mangel på innsyn i seks andre selskaper er et annet.

Dette er alvorlig, uavhengig av hva man mener er en god selskapsstruktur. De årlige inntektene for selskapene er på 11 milliarder kroner i året. Noen av pengene kommer fra salg av annonseplass på trikker, busser og stasjoner. Resten kommer fra dem som betaler billetter på buss og bane, og fra offentlige overføringer. Derfor trenger flere enn Jøran Kallmyr oversikt og innsyn i hva som skjer i samtlige 14 selskaper.