Byene må trå til

Tragediene som har utspilt seg i Middelhavet, den vedvarende flyktningstrømmen fra Syria, samt Ap-landsmøtets vedtak om 10.000 flere kvoteflyktninger, har satt flyktningpolitikken høyt på dagsordenen.

Mens partiene på Stortinget pruter seg fram til enighet om antall ekstra kvoteflyktninger, går innstendige oppfordringer ut til kommunene om å bosette enda flere enn de hittil har sagt ja til.

Bosettingsbehovet i år vil være ca. 13.300, tror regjeringen. Da er 2.000 allerede vedtatte kvoteflyktninger – hvorav 1.500 fra Syria – regnet med.

Kommunene har hittil sagt ja til drøyt 8.100. Spriket er åpenbart allerede før Stortinget eventuelt øker kvoten vi skal motta etter avtale med FNs høykommissær for flyktninger. Samtidig sitter 5.250 flyktninger med oppholdstillatelse, derav nesten 700 barn, fortsatt i mottak og venter på bosettingskommune. Gjennomsnittlig ventetid er nå på over 9 måneder.

Dette er bakteppet for at både statsråd Solveig Horne og KS-leder Gunn Marit Helgesen nylig sendte nye appeller til ordførerne.

Horne vil innen slutten av mai ha svar på om kommunene kan ta imot enda flere allerede vedtatt, uten å love økte tilskudd.

Helgesen ber om at det fattes politiske vedtak så snart som mulig, og at kommunene samtidig gir statsråden beskjed om hvilke rammevilkår som trengs.

For KS er det viktig å kjempe for å beholde dagens modell med frivillighet og samtidig sikre bosettingskommunene gode økonomiske betingelser.

Økonomien er selvsagt viktig. Kommunene har nå i snitt litt høyere utgifter til flyktningene enn de hva de får i tilskudd. De som går i pluss, er kommuner med arbeidsplasser og god integrering, slik at flyktningene kommer i jobb før tilskuddet blir borte etter fem år. De som går i minus, er gjerne kommuner der flyktningene forblir sosialklienter.

Bolig er fortsatt en flaskehals mange steder. Derfor ber KS igjen om økte rammer til kjøp eller bygging av utleieboliger.

Økonomisk kompensasjon og hjelp med boligproblematikken er legitime krav som regjeringen må imøtekomme hvis Norge skal makte å skifte gir i flyktningbosettingen.

Men samtidig må myndighetene stikke fingeren i jorda og innse at løsningen ikke er å plassere flyktninger rundt om i selv de minste kommunene i landet. Her mangler det som oftest både arbeidsplasser og boliger. Og ikke minst mangler det et kommunalt apparat som kan gi flyktningene det obligatoriske introduksjonsprogrammet, som i løpet av to år skal gi dem de nødvendige norskkunnskapene for å komme i jobb.

Det er byene som har de beste forutsetningene for å ta imot og integrere et antall som virkelig monner. Det er her boligene, jobbene og mottaksapparatet, med mange års erfaring, finnes. Og det er hit flyktningene flytter for å finne både arbeid og det sosiale fellesskapet de savner ute i distriktene.

Flere byer har allerede gode erfaringer med å la flyktningene selv lete etter bolig, i stedet for at de passivt skal vente på kommunen. Det er et tiltak som bør oppmuntres. Slik kommer flyktningene raskere i gang med sine liv, samtidig som mottaksplasser frigjøres.

Det gjøres mange steder et målrettet arbeid for ta imot og integrere flyktninger på en god måte. Men farten er på langt nær stor nok til å avhjelpe situasjonen for mange av de millionene som nå sprenger leirene i Syrias naboland.

Skal vi gjøre noe for disse flyktningene, raskt, bør det opprettes nye, statlige asylmottak, der de kan få helsehjelp og norskopplæring mens de venter på mer permanente oppholdssteder. Ingenting tyder på at Syria-krisen er over med det første.