Vannkrisen på Askøy fikk nasjonal oppmerksomhet, men Askøy er ikke eneste kommune med behov for store investeringer innen vann og avløp, skriver Rafael Cobo Garrido.

Vannkrisen på Askøy fikk nasjonal oppmerksomhet, men Askøy er ikke eneste kommune med behov for store investeringer innen vann og avløp, skriver Rafael Cobo Garrido.

Foto: Marit Hommedal / NTB
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Vi trenger et kommuneopprør for vann

Askøy er ikke eneste kommune som står foran store investeringer innen vann og avløp. Kommunesektoren må samle seg om et krav til staten.

I juni 2019 opplevde Askøy en av sine største kriser i nyere tid. Plutselig fikk legevakten en strøm med innbyggere som henvendte seg med alvorlige mage- og tarmsymptomer. Da helsepersonellet kartla hvor pasientene kom fra, oppdaget de at nesten samtlige kom fra samme område.

Trygt vann skal være en selvfølge i de tusen hjem.

Deretter ble det avklart at et fjellbasseng som leverte vann til dette området, var sannsynlig kilde for camplyobacterbakterier og hadde forårsaket infeksjonen. I løpet av få dager ble over 2.000 mennesker syke, og 76 fikk såpass alvorlige symptomer at de måtte innlegges på Haukeland universitetssjukehus.

Tragisk nok ble det også påvist camplyobacter i avføringsprøver hos et 15 måneder gammelt barn som døde samme dag som utbruddet oppsto.

I en granskingsrapport som Sintef laget etter bestilling fra kommunestyret på Askøy, ble det bekreftet at det hadde vært en vannbåren infeksjon. En kombinasjon av et fjellbasseng i dårlig stand og en lang tørkeperiode etterfulgt av noen dager med kraftige nedbør, forårsaket innlekking av forurenset vann i bassenget. Avføring fra ville dyr og fugl som hadde samlet seg gjennom tørken, hadde lekket gjennom sprekksystemet i bassenget når det massive regnet kom.

Så lett kunne det altså skje.

På Askøy har vi visst at vårt vann- og avløpssystem krever store investeringer. Vi er en kommune hvor innbyggertallet har vokst veldig fort i løpet av de siste 30 årene. Vesentlig infrastruktur har hengt etter. I den ovennevnte rapporten beskyldes vi lokalpolitikere for å ha «svært tidkrevende beslutningsprosesser» i kommunale planer som angår drikkevannsforsyningen.

Det er ikke min intensjon å renvaske oss. Men bak mye av den lange tiden vi har brukt på disse prosessene, er det en viktig årsak: Vi har kvidd oss for å vedta nødvendige investeringer fordi dette vil medføre vann- og avløpsavgifter som mange av våre innbyggere ikke kan håndtere.

Senest i juni i år har vi fått prognoser som sier at investeringsbehovet på Askøy vil føre til at avgiftene øker til 27.000 kroner for hver husstand i året innen 2031.

2.250 kroner i måneden for vann og avløp er mye penger for de som har det vanskeligst fra før. Mange har rett og slett ikke råd til å betale en slik regning.

Vannkrisen på Askøy fikk nasjonal oppmerksomhet. En rapport som Norsk Vann offentliggjorde tidligere i år, viser at Askøy overhodet ikke er alene med denne problemstillingen. Kommunene i Norge må investere 332 milliarder kroner fram til 2040 for å holde denne livsviktige infrastrukturen i gang. Dette kommer til å medføre en fordobling av gebyrene. I mange områder i landet må avgiftene økes enda mer.

Kommunesektoren må samle seg om et krav til staten. Et fond hvor kommunene kan låne rentefritt og med lang nedbetalingstid, vil avlaste innbyggerne betraktelig. Da kan man gi kommunene en realistisk mulighet til å forvalte denne tjenesten på en forsvarlig måte.

Det er sikkert mange lokalpolitikere i Norge som sitter med tilsvarende behov. Jeg anmoder regjeringen og det nye Stortinget om å bidra til å løse denne floken på en god måte. Trygt vann skal være en selvfølge i de tusen hjem.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.