Vi må snakke om «småskala-ondskapen»

Skal vi bli bedre hjelpere og utgaver av oss selv som mennesker, må vi snakke om de mørke sidene våre. Vi må snakke om «småskala-ondskapen».

Vi har blant annet erfaring med bruk av vold og tvang mot barn på lukkede barnevernsinstitusjoner. I etterkant har behovet for bevissthet rundt egne handlinger heldigvis økt.

Jeg lærte etter hvert at vi er alle til dels fødte «feilprodukter» med psykiske operativsystem som har utviklet seg i en slalåmbakke av miljømessige utfordringer og andre påvirkninger. Det betyr at vi ikke alltid handler og reagerer hensiktsmessig i enhver situasjon. Spesielt i hjelperyrket kan det være vanskelig å manøvrere mellom egne og klientenes behov.

Vi kan alle bidra til dehumanisering ved å vitse om, krenke eller på andre måter undergrave våre sårbare tjenestemottakeres grunnleggende følelser og behov. Det kan det være mange grunner til slik atferd, for eksempel at vi ikke er i kontakt med oss selv, dårlige forhold på arbeidsplassen eller hjemme, eller en kombinasjon av disse.

Makten i relasjonen vi har til våre sårbare tjenestemottakere, blir gjerne underkommunisert fra vår egen side, og uttrykk for motmakt blir misforstått eller feiltolket – gjerne inn i et diagnostisk perspektiv. Mangler det i tillegg kontrollinstanser på arbeidsplassen, eller de ikke fungerer etter hensikten, ligger veien ofte åpen for småskala-ondskapen.

I et åpent, nysgjerrig og reflekterende arbeidsmiljø kan en slik praksis vi har sett debattert i sommer, bli forebygget. Men det fordrer at vi tør å rette blikket innover – med nysgjerrighet, tålmodighet og egenomsorg. Både for hverandre og for oss selv.

Til syvende og sist er det vi selv som står ansvarlig for våre egne handlinger og ord. Og i forlengelsen av det, plikter vi å ta på alvor vår egen selvutvikling, personlig og profesjonelt.

Som menneske har vi nemlig et helt unikt potensial, men i en krevende og hektisk hverdag bruker vi kun en brøkdel av denne kapasiteten. Stikkord er stress, tidsklemme og alltid å være tilgjengelig. Kort sagt: Krav og forventninger.

Ofte lar vi våre ubevisste automatiske reaksjonsmønstre få sette grenser, ta avstand og beskytte oss for å «slippe» å forholde oss til noe vi føler vi ikke kan gjøre noe med. Og i bunn beskytter dette oss mot å kjenne på vår egen maktesløshet.

Det vi har makt til å gjøre noe med, er å se på hvordan vi selv lever livet vårt.

Kjenner vi at vi lever etter våre egne verdier, tar vare på det som betyr noe for oss, og samtidig er bevisst hvilken verden vi ønsker å leve i, har vi allerede noen gode rettesnorer.

I ord og handlinger er det makt, og vi vet at det påvirker oss selv og de rundt oss. Det er krevende alltid å være positiv, hyggelig, gi rom for andre og gjøre «det rette» hvis vi ikke føler at det er det vi selv møtes med. Det fordrer at vi har overskudd. Overskudd og rom i oss selv til å være bevisst i øyeblikket her og nå hvordan vi reagerer og handler når vi møter motstand, negativitet og problemer. Det krever at vi med jevne mellomrom sjekker ut hvordan vi selv har det.

Ved å se på hvordan vi selv konfronterer og møter vanskelige og utfordrende situasjoner, legger vi et grunnlag for om det vil skape bevegelse og endring, eller føre til større motstand og kraftigere blokkeringer.

For å utvide vårt eget perspektiv og horisont må vi våge oss ut i det ukjente, noe som kan være skummelt. Tvil, frykt og motstand kan dukke opp selv om det egentlig er noe vi ønsker oss, drømmer om og håper på.

Men ved å omgi oss selv med velmenende nysgjerrighet, tålmodighet og omsorg, og skape et trygt miljø for dette, kan vi utvikle teft i oss selv som igjen vil hjelpe oss til instinktivt og raskt skjønne en sammenheng eller situasjon, og gjøre det riktige og mest fordelaktige akkurat nå!