Vannforsyningen eies av abonnentene

Vi vil her konsentrere oss om vannet. (Det er ikke helt identiske vilkår for avløp, der kommunen har visse forpliktelser.)

Det råder dessverre en rekke misforståelser omkring eierskap, rettigheter, plikter og organisasjonsformer for norsk vannforsyning. Mange synes ikke å være oppmerksomme på at vannverkene tilhører abonnentene, enten disse driftes av samvirker eller kommunen. Såkalt «offentlig» vannforsyning finansieres av abonnentene - og holdes utenfor kommunebudsjettet. Kommunen har heller ikke plikt til å levere vann.

Omkring 400, eller 10 prosent, av landets vannverk driftes av kommuner. Det er de største. De øvrige ca. 4.000 er styrt av abonnentene selv. I tillegg finnes det rundt 400.000 individuelle brønner.

En lov om offentlig eierskap til vannverk og ledningsnett er ingen garanti mot kommersialisering. Snarere tvert imot. Vannverkene er abonnenteide, og det bør de fortsette å være.

I høringen i kommunalkomiteen før nyttår vedrørende forslag til lovfestet offentlig eie av vannforsyningen, møtte åtte høringsinstanser. Veolia var direkte eller indirekte representert i fire av de åtte. De øvrige var Läckeby Water Group, KS, Fagforbundet og Vannbevegelsen.

Det burde ringe en varselklokke hos KS og Fagforbundet når Veolia ikke er imot offentlig eie. Veolia ønsker en sterk offentlig kontroll av vannforsyningen, fordi det tjener deres interesser.

I dag er anleggene eiet av abonnentene. Dermed har kommunen ingen rett til å konkurranseutsette driften og langt mindre selge den. Innføres lovbestemt offentlig eie, vil det være et ran av innbyggerne. Det vil også være den sikreste veien til kommersialisering. Konkurranseloven og EØS-avtalen vil medvirke til det. Vann vil, på samme måte som strømmen, bli en konkurranseutsatt vare.

Vann er en dyrebar ressurs. Spørsmålet er imidlertid om det er dyrebart i den forstand at det kan prissettes.

KS foreslo i 2005 at kommunen skal kunne ta fortjeneste på vannforsyningen. Det fikk tverrpolitisk tilslutning innad i KS. Men allerede i 2003 beredte Kommunaldepartementet grunnen, ved å innføre nye retningslinjer for beregning av selvkost. Det ble mulig å beregne fortjeneste innenfor selvkostbegrepet. I europeisk sammenheng kalles det Cost+.

Kommunaldepartementet fikk også utarbeidet en rapport om rammefinansiering for vannforsyningen som tilsvarer inntektssystemet for strømnettet. Planene er altså klare.

I dag er det et mer eller mindre sammenhengende ledningsnett mellom Vestfold, Buskerud, Akershus, Oslo, Oppland, Hedemark og Østfold. Men innenfor dette området finnes det fremdeles hundrevis av samvirker og individuelle brønner.

Hvis disse ikke lenger blir tillatt, på grunn av et offentlig «ansvar», vil andelen abonnenter på offentlig vannforsyning kunne dobles.

Veolia støtter offentlig ansvar, fordi det bare er det offentlige som kan tvinge små samvirker over til større og økonomisk lukrative forsyningsområder.

På den annen side kan verken den norske konkurranseloven eller EUs krav til fri flyt av tjenester, kapital og etableringsrett gjøres gjeldende overfor abonnenteide, ideelle samvirker. Abonnenteide samvirker er vår eneste sikkerhet mot kommersialisering.

Vannbevegelsen støtter derfor ikke Lov om offentlige eie av vann og avløp. Intensjonen stiller vi oss imidlertid fullt og helt bak, men ordlyden må endres: «Offentlig» må erstattes av «abonnenteide samvirker».

Skrevet av: Trude Malthe Thomassen