Valgt av folket i en digital tid

Når noe er like vanlig som vann i krana, er det lett å glemme hvor nytt det egentlig er. For 30 år siden vant OL på Lillehammer verdens hjerter via papiraviser, analog TV og radio. Internettet var nytt, få hadde mobil og sms var ikke lansert.

I dag er det via mobilen vi handler, kommuniserer, «går» i banken, fotograferer og kanskje også møter kjærligheten. Først revolusjonerte internett verden, så kom smarttelefonen, mens det siste tiåret er preget av sosiale medier og algoritmestyrte tjenester.

Kinesiske TikTok blir brukt av mer enn 70 prosent av USAs tenåringer, i snitt 95 minutter om dagen. Ungdommen sover mindre, leser mindre og er mindre fysisk sammen. Ennå vet vi for lite om de langsiktige konsekvensene, men den økte bruken av digitale medier faller sammen med en urovekkende vekst i psykiske utfordringer.

Nøkkelspørsmålet er: Har vi gjort teknologien til vårt redskap, eller er det vi, tida vår, informasjonen vår og livene våre – som er blitt teknologieiernes redskap i jakten på rikdom, makt og innflytelse?

Svaret er sammensatt. På mange områder har vi hatt stor nytte av endringene. All verdens kunnskap er et tastetrykk unna. Vi kan samhandle, innovere og bygge relasjoner i sanntid.

Men har vi i lys av de dramatiske endringene klart å utvikle politikken, reguleringen og organiseringen av offentlig sektor for å møte utfordringene og ikke minst mulighetene?

Velferdsteknologi, teknisk sektor og digital skole er gode unntak, men spissformulert har mye av teknologiinvesteringene i kommunal sektor dreid seg om fagsystemer for å dokumentere vedtak og rapportere om hvordan jobben er gjort. I stedet for helt nye og datadrevne måter å løse oppgavene på, har stadig mer detaljerte reguleringer av oppgavene låst oss til maskinene, slik at dokumentasjonen er tilgjengelig når tilsynene kommer.

Med kunstig intelligens (KI) er teknologien i ferd med å få menneskelignende egenskaper. Med KI er det muligheter å spare tid og løse oppgavene på nye måter. Det må vi omfavne og prøve ut.

Men dilemmaene er mange. Hvordan skal vi stole på hva som er sant og usant, når vi ikke lenger vet om det er skapt av mennesker eller maskiner? Hvilke oppgaver og beslutninger ønsker vi å overlate til maskinene og hvilke data kan de bruke til det? Hvem har ansvaret for feil? Hvordan vil det påvirke oss som mennesker, relasjonene mellom oss og hvordan meningsdannelser skjer?

Alt dette krever en politisk innramming. EUs KI-forordning (AI Act) er en god start.

Å forby og overbeskytte er ingen løsning i en nær grenseløs verden. Kina er i gang med ambisjonen om å bli verdensledende på KI. I boken «The Coming Wave» beskriver Mustafa Suleyman hvordan Kina siden 2010 har produsert mer KI-forskning enn USA, Storbritannia, Tyskland og India til sammen og ser på teknologi og vitenskap, talent og innovasjon som veien til verdensmakt.

Den raske utviklingen innen KI og syntetisk biologi stiller verden overfor enorme regulatoriske utfordringer, og Suleyman er urolig for om den demokratiske verden med sin «optimisme bias» undervurderer hva som er i ferd med å skje: Vi har få år på oss til å ramme inn utviklingen til samfunnets beste, ikke vår fiende.

Forfatteren er ingen hvem som helst, men en av grunnleggerne av Deep Mind – selskapet bak flere av gjennombruddene innen KI-teknologi.

Fra nyttår ble Karianne Tung forvaltnings- og digitaliseringsminister med eget departement. Noen mente dette kom på overtid, andre at det var merkelig – «teknologi er bare noe som skal understøtte resten».

De som ser på teknologi kun som et verktøy, undervurderer hvilken innovasjonsdriver, muliggjører, men også selvstendige påvirker – den er. Teknologi endrer samfunn og maktbalanse, og må derfor også inngå som viktig del av politikken.

KommIT-rådet er bekymret for den økende avstanden mellom politikk og administrasjon på teknologifeltet. Mange folkevalgte opplever at de mangler kompetanse. Utsagn som «digitalisering er noe administrasjonen må ta seg av», er ikke uvanlige. Hvordan kan administrativ ledelse i større grad legge til rette for politisk engasjement rundt teknologi?

Internasjonal politikk formes i samspill mellom nasjoner, og nasjonal politikk formes ikke bare av staten, men utvikles med lokale folkevalgte med ansvar for å levere tjenester og drive samfunns- og næringsutvikling der folk bor og arbeider. I en digital tid trenger vi politisk eierskap også til teknologifeltet. Tiden er kommet.