Debatt
Utviklingshemmede og menneskerettigheter
I Norge tenker vi gjerne at brudd på menneskerettighetene er noe som skjer i andre land. Sannheten er dessverre ikke slik.
Norge sikrer ikke menneskerettighetene til utviklingshemmede godt nok. Både FNs og Europarådets menneskerettighetsorganer påpekte dette allerede i 2005.
Situasjonen har ikke endret seg tre år etter. Fagforeningen Fellesorganisasjonen (FO) og brukerorganisasjonen Norsk Forbund for utviklingshemmede (NFU) står nå sammen om å kreve handling fra politikerne.
Vi har mye dokumentasjon på at tjenestene, levekårene og rettssikkerheten for personer med utviklingshemning ikke er tilfredsstillende. Mange er fratatt mulighetene til å være deltakende og likeverdige samfunnsborgere.
Et sted i Norge vantrives to kvinner i sitt eget hjem. Dette hjemmet har de i 15 år delt med en person de ikke ønsker å bo sammen med. Kvinnene har noe egenkapital, og hjelpevergen har i snart fem år prøvd å få kjøpe eller bygge ny bolig til kvinnene, men kommunen og overformynderiet har nektet dem det.
Et annen sted i Norge sitter en ung mann som endelig lærer å lese. Foreldrene har betalt for privatundervisning fordi fylkeskommunen ikke har ønsket å ta i bruk den undervisningsmetoden som har hjulpet denne mannen.
Gjentatte rapporter og tilsyn påpeker det samme; alvorlige svikt i tilbudet til utviklingshemmede. Dette gjelder på de fleste livsområder, særlig arbeid og aktivitet. NFU og FO vil innstendig be regjeringen ta et aktivt og handlende ansvar for denne situasjonen.
Menneskerettskonvensjonens art. 22 og 23 slår blant annet fast at:
Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav på at de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet, blir skaffet til veie gjennom nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid i samsvar med hver enkelt stats organisasjon og ressurser. Enhver har rett til arbeid, til fritt valg av yrke, til rettferdige og gode arbeidsforhold og til beskyttelse mot arbeidsløshet.
På alle disse områdene er det i dag store mangler sett fra de utviklingshemmedes ståsted.
Det må snarest utarbeides en sektorovergripende handlingsplan for styrking av levekårene for personer med utviklingshemning. Evaluerings- og tilsynsrapportene understreker at tjenestene til utviklingshemmede må styrkes blant annet gjennom et skikkelig kompetanseløft.
Ett viktig tiltak er opprettelse av nye vernepleierstillinger i kommunene. I forbindelse med NAV-reformen må det utvikles prosjekter med sikte på å bistå utviklingshemmede til aktivitet eller deltakelse i arbeidslivet. Utviklingshemmede må selv få komme til orde om hva slags bolig de ønsker og bestemme hvem de eventuelt ønsker å dele bofellesskap med.
Vi utfordrer derfor barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt, som har ansvar for koordinering av politikken overfor funksjonshemmede. Det er tvingende nødvendig med en nasjonal satsning for å styrke tjenestene for personer med utviklingshemning. Ansvarsreformen skapte store forventninger, og den nye FN konvensjonen skaper store forventninger. Det er på tide de blir innfridd.