Ut på kur aldri sur?

17. februar foreskrev vår klimafaglige ekspertise innholdet i denne kuren. Da presenterte Klima- og forurensningsdirektoratet (KLIF) 160 tiltak i «Klimakur 2020». Den viktigste nyheten der var strengt tatt at dette vil koste mer enn antatt – anslagsvis 5 milliarder kroner i året. 

1.000 kroner per hode per år skal vi vel tåle, de aller fleste av oss. Men likevel: Jo nærmere tiltakene kommer vårt eget dagligliv – jo verre er det å beholde gløden og idealismen for klimakuren. Forslaget om dobling av bensinavgifter, bompengeavgifter og flypriser kommer neppe til å finnes igjen når regjeringen i løpet av året skal legge fram sin klimamelding med vurdering av hvilke tiltak som den faktisk vil anbefale. Det får ikke hjelpe at disse forslagene faktisk er blant de mindre kostbare tiltakene. Debatten etter økningen i dieselavgiften med 10 øre i 2008, sitter nok friskt i minne! Vel å merke skal klimautslippene ned. Men ikke sånn at den jevne velger må «svi» på en merkbar måte, og blir sur på både klimapolitikken og politikerne.

Men på andre, og objektivt sett klart dyrere tiltak, er det hardere kamp om miljøhegemoniet. For eksempel vil etablering av høyhastighetstog mellom Oslo og henholdsvis Trondheim og Bergen ifølge Klimakur kreve 5-6 milliarder kroner ekstra i bevilgninger hvert år fram til 2030. Samtidig reduseres de innlandske klimautslippene fram til 2020 med kun 0,1 prosent.

I samme periode må myndighetene streve hardt for i det hele tatt nå de vedtatte målene i Nasjonal Transportplan om oppgradering og utvikling av dagens jernbanenett. Like fullt er det kamp i det politiske Norge om å være mest progressiv og utålmodig når det gjelder å få fortgang i planene om høyhastighetstog.

Karbonfangst- og lagring fra gasskraftverket på Kårstø innen 2012 er et annet prosjekt hvor de store tall ikke svekker engasjementet på noen synlig måte. 10 milliarder kroner i subsidier totalt fram til 2020 vil gi en reduksjon av de innenlandske klimautslippene på ca. 0,7 prosent. Men verken dette – eller anslaget på 25 milliarder for et fullskala renseanlegg for «månelandingsprosjektet» på Mongstad i 2014 – har så langt fått noen talspersoner fra regjering eller de partier som har ivret for disse prosjektene til å stille spørsmål om man kanskje skulle satset på utvikling av andre klimateknologier i stedet.

At billige, men upopulære klimatiltak avvises, samtidig som det er kamp om å være mest mulig offensiv for å kjempe fram ekstremt mye dyrere tiltak, skyldes nok hvem som må betale. Høyhastighetstog og gasskraftrensing betales av staten. Bompenger og bensin betales av meg og deg. At selv ikke det store norske statsbudsjettet kan ta på seg hva som helst av økte utgifter, uten å kutte i andre populære budsjetter, eller å øke skattene, er ikke like lett å forestille seg som den økte prisen på bensinpumpa.

Kommunene kan kanskje ikke konkurrere med høyhastighetstog og karbonfangst når det gjelder politisk prestisje. Men de kan konkurrere når det gjelder resultater. Kommunene har stor eller delvis kontroll over virkemidler som skal til for å realisere inntil to tredeler av de lovede innenlandske klimautslippene, til sammen 8 millioner tonn CO2, iflg. SFT (nå KLIF) sin klimatiltaksanalyse fra 2007.

Det kan dreie seg om effektiv areal- og transportplanlegging. Det kan være å redusere energibruken i egne bygg og/eller legge om til mer fornybar energibruk. Det kan være en merklimavennlig innkjøpspolitikk – på alt fra biler til søppelsekker. Det kan være økt materialgjenvinning fra avfall, økt uttak av metangass fra deponier og økt produksjon av biogass fra våtorganisk avfall. Det kan være samarbeid med lokale næringsaktører om tiltak for å få ned klimautslippene i lokal næringsproduksjon, eller tiltak rettet mot innbyggernes daglige klimavaner. Én av kommunenes fordeler i klimaarbeidet er nettopp det lokale nettverket – som øker sjansene for at prosjekter som krever samarbeid på tvers av sektorer, blir realisert.

For å øke sjansene for at slike tiltak faktisk blir realisert, har KS foreslått at det etableres en ny ordning hvor staten kan kjøpe klimakutt fra kommunene gjennom lokale klimatiltak. Sammenlignet med beløpene det er vist til overfor, er den potensielle utgiftsøkningen på statsbudsjettet ganske moderat. Samtidig er potensialet for kutt i klimautslippene betydelig større. Og det gjør det enklere for lokalpolitikere å stå opp for upopulære tiltak i nærmiljøet når det er nødvendig for å levere klimautslipp. Betaling virker alltid motiverende for innsats – også i politikken! Forslaget er påspandert noen setninger i Klimakur-rapporten, men ikke i form av en grundig vurdering. Når regjeringen nå går i gang med klimameldingen, må dette innspillet få en bredere plass.

For når vi skal på Klimakur, må også lokal- og regionalpolitikerne få være med. Ellers blir vi sur! Og enda viktigere: Det er lurt – både for klimaet og statsbudsjettets skyld.