Stopp i boligbygging gir fart mot boligkrise

Den norske boligmodellen er truet. Ikke siden finanskrisen har det blitt bygget så få boliger som nå. Det er opp til hver enkelt kommune å handle for å hindre galopperende priser og brennheite budrunder på sikt. Det haster med å bli mer boligvennlige.

I Norge har vi en flott tradisjon med at de aller fleste eier sin egen bolig. Dersom vi skal unngå at kun førstegangskjøpere som har tilgang til «foreldrebanken», klarer inngangsbilletten til boligmarkedet, må vi bruke byggetørka vi står i nå til å forberede oss på det som kommer.

Sammen med Samfunnsøkonomisk analyse har vi i NBBL lansert Boligvennlighetskåringen, der norske kommuner rangeres etter boligvennlighet.

I de kommunene som lykkes med å tilrettelegge for tilstrekkelig boligbygging, bygges det flere boliger i forhold til befolkning og innbyggervekst, og man klarer også å holde boligprisene lavere. Ja, terskelen for førstegangsetablerere er faktisk lavere.

Det er dessverre store forskjeller mellom hvor aktivt og hvor godt norske kommuner tilrettelegger for boligbygging.

I kommuner med få byggeklare tomter, lavt volum på boligreguleringer og lang saksbehandlingstid, er tilbudet av boliger mindre enn etterspørselen. Da vil det også ta lengre tid å komme i gang når dagens markeds- og renteuro stabiliserer seg. Konsekvensen blir at for mange vil kjempe om for få boliger.

Min oppfordring til nylig valgte kommunepolitikere og til kommuneadministrasjonene er at de må ta spesielt ansvar for tre ting:

• Nok byggeklare tomter er en forutsetning for å komme raskt i gang med boligbygging igjen. Det er kommunenes ansvar å sørge for at nok byggeklare tomter er klare, slik at etterslepet i boligbyggingen ikke blir større enn det trenger å være.
• Stor nok boligreserve betyr å ha mer enn nok planlagte boliger i forhold til befolkningsveksten. Med andre ord, det handler om å planlegge godt for fremtiden og være skodd for den utviklingen man ser for seg i kommunen. Logikken er igjen enkel – er det planlagt og bygges for få boliger i forhold til alle de som gjerne vil bo der, blir prisene skyhøye.
• Få ned saksbehandlingstiden! Lang saksbehandlingstid har dessverre blitt en paradegren for mange kommuner. Kommunenes behandlingstid for nye reguleringsplaner er mer enn doblet fra 2016 til 2022, fra i gjennomsnitt 616 til 1.268 dager! I Oslo tar det mellom fem og seks år å behandle en reguleringsplan. Det sier seg selv at da vil gapet mellom tilbud og etterspørsel kunne vokse seg enormt.

Hvor mange boliger som bygges, styres ikke av naturlover. I de kommunene som prioriterer dette, og har et klart mål om tilstrekkelig boligbygging i sin plan- og byggesaksbehandling, lykkes man overraskende mye bedre.

Skal man lykkes, må kommunepolitikerne ta eierskap til tilrettelegging for boligbygging og stille krav til kommuneadministrasjonen om forbedringer. Da er man også i forkant, og langt bedre sikret på andre siden av dagens byggetørke. Det vil gjøre det mulig å komme raskere ut av startgropa når etterspørselen øker, og bidra til at folk flest fortsatt kan eie sin egen bolig.