Stopp for uforholdsmessige tvangssalg?

En dom mot Sverige i Den europeiske menneskerettighetsdomstol kan sette en stopper for tvangssalg av fast eiendom på grunnlag av ubetalte kommunale skatter og avgifter. Kommunene bør på denne bakgrunn foreta en gjennomgang og vurdering av sin praksis.

De siste månedene har kommunene sendt ut fakturaer for innkreving av kommunale skatter og avgifter. Dersom mottakeren misligholder sin plikt til å betale fakturaen, vil kommunen i medhold av panteloven ha «legalpant» i den faste eiendommen som skatte- eller avgiftskravet gjelder.

«Legalpant» vil i denne sammenheng si en panterett som oppstår direkte i kraft av loven, oppnår rettsvern uten tinglysing, og som utgangspunkt går foran andre heftelser i eiendommen.

Dersom kommunale skatter og avgifter ikke betales, vil legalpantet i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven være tvangsgrunnlag for tvangssalg av eiendommen gjennom namsmyndighetene.

Mange kommuner opplever dessverre utfordringer med å få inndrevet kommunale skatter og avgifter. Tingrettene rundt om i landet mottar derfor hvert år en betydelig mengde krav fra kommuner om tvangssalg av fast eiendom med grunnlag i kommunenes legalpant.

Det er etter sigende ikke uvanlig at det er tale om relativt lave beløp i den enkelte sak – eksempelvis mellom 5.000 og 10.000 kroner. Med mange saker kan imidlertid det totale beløpet bli ganske stort, og slik sett utgjøre et ikke ubetydelig «rusk» i kommunens maskineri.

Lovgivningen oppstiller ingen beløpsmessige begrensninger for når en kommune kan begjære tvangssalg av fast eiendom på bakgrunn av legalpant. Ved mislighold har det således i stor grad vært opp til den enkelte kommune om den ganske umiddelbart vil begjære tvangssalg, eller om den først vil uttømme eventuelle andre dekningsmuligheter.

Denne handlefriheten må etter min oppfatning nå anses innskrenket gjennom Den europeiske menneskerettighetsdomstols dom 25. juli 2013 i saken Rousk v. Sverige, hvor Sverige ble dømt for brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen art. 8 (Retten til respekt for privatliv og familieliv) og art. 1 (Vern om eiendom) i første tilleggsprotokoll til konvensjonen.

I dommen slås det fast at det var uforholdsmessig og i strid med menneskerettighetene å gjennomføre tvangssalg av Rousks bolig, blant annet som følge av at gjelden beløp seg til kun 6.271 svenske kroner på salgstidspunktet, og at myndighetene ikke hadde uttømt andre relevante dekningsmuligheter (Rousk hadde andre eiendeler enn boligen – blant annet en bil).

Selv om Rousk-dommen retter seg mot Sverige, vil den også være relevant for norsk rett. Norge er i medhold av menneskerettsloven av 21. mai 1999 forpliktet til å respektere og sikre rettighetene i menneskerettighetskonvensjonen, og norske domstoler må ved praktiseringen av reglene se hen til Den europeiske menneskerettighetsdomstols tolkning av artiklene i konvensjonen.

Jeg vil på grunnlag av Rousk-dommen anta at mange tvangssalg nå vil måtte stoppes av domstolene – særlig dersom det er tale om relativt lave beløp, den aktuelle eiendommen er skyldnerens bolig og kommunen ikke har benyttet andre relevante dekningsmuligheter. I slike tilfeller vil gjerne bruken av tvangssalg kunne bli vurdert som et uforholdsmessig inngrep mot skyldneren, med den konsekvens at tvangssalget anses å være i strid med menneskerettighetskonvensjonen og således ikke rettsgyldig vil kunne gjennomføres i medhold av norsk tvangslovgivning.

Rettsanvendere bør etter Rousk-dommen være forberedt på et økt søkelys på forholdsmessighet i tvangsfullbyrdelsessaker, samtidig som skatte- og avgiftsbetalerne kan glede seg over et skjerpet vern for sitt hjem og sin eiendomsrett.

Kommunene bør på sin side foreta en gjennomgang og vurdering av sin praksis på området, slik at det kan legges til rette for en effektiv inndrivelsesprosess og fortsatt overholdelse av menneskerettighetene.