Min frykt er at språket byråkratiet og politikerne bruker i kommunestyrer, fylkesting og offentlige debatter, skaper distanse til vanlige folk, skriver Gaute Børstad Skjervø.

Min frykt er at språket byråkratiet og politikerne bruker i kommunestyrer, fylkesting og offentlige debatter, skaper distanse til vanlige folk, skriver Gaute Børstad Skjervø.

Illustrasjonsfoto: Joakim S. Enger
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Stammespråk til besvær

Det politiske stammespråket kan kvele det politiske engasjementet og heve terskelen for å stille til valg.

Hva har «mulighetsrom», «leverandørsammensetning», «tjenesteproduksjon», «mikromobilitetsløsninger», «oppdaterte situasjonskart», «mobilitetsbehov», «kjøretidsforhold», «avgangsfrekvens», «avviksomfang», «fristoverskridelser» og «den regionale utviklerrollen» til felles?

Sakte, men sikkert tilsløres politiske spørsmål i en svulstig, byråkratisk språkdrakt som gjør politikken mindre forståelig.

De er alle eksempler på det politiske stammespråket som kveler det politiske engasjementet blant folk i Norge.

Det politiske engasjementet er stort i hele landet. Likevel er min erfaring at terskelen kan være ganske høy for å si ja til å stå på liste til kommunestyre- og fylkestingsvalget. Jeg tror en stor del av grunnen til dette er at det i løpet av flere tiår har utviklet seg et intrikat stammespråk, der man helst bør ha 12 års fartstid for i det hele tatt å forstå hva det snakkes om.

Jeg ble folkevalgt for første gang i 2015, som fylkestingsmedlem i Nord-Trøndelag. Siden har jeg også sittet i kommunestyret og møtt som vara på Stortinget. Før det hadde jeg brukt fem år av ungdomstida mi på kampen for et fritt Palestina, mot hverdagsrasismen, for flere kulturtilbud og for billigere buss for unge.

Etter mer enn 12 år i politikken og sju år som folkevalgt, er det lett å se hvordan aktivisten i meg taper terreng mot uendelige saksframlegg, tungrodde politiske prosesser og et tilnærmet uforståelig byråkratisk språk.

Min frykt er at språket både byråkratiet og politikerne bruker i landets kommunestyrer, fylkesting og offentlige debatter, skaper distanse til vanlige folk, og i verste fall svekker tilliten til politikken som helhet.

Ved kommune- og fylkestingsvalget i 2015 valgte kun 36,4 prosent av unge mellom 20–24 år å bruke stemmeretten. I 2019 var tallet økt, men fortsatt benyttet kun 64,8 prosent av oss stemmeretten. Blant disse er unge, eldre og velgere med det laveste utdanningsnivået de som skiller seg ut ved å stemme sjeldnest. Jeg tror det sier noe om hvor utilgjengelig politikken er i ferd med å bli for folk.

For samtidig opplever jeg at engasjementet rundt politiske saker er stort i alle deler av samfunnet. I skolene er både elever og lærere brennende engasjert i hva som skal stå på timeplanen, reglene for fravær, om alle burde få gratis skolemat og om hvordan man skaper ei inkluderende russetid.

Overalt hvor jeg har reist, fra Oppdal til Lierne, fra kysten til fjellet, har folk et brennende engasjement for spørsmål som handler om politikk.

Min opplevelse er at mange likevel vegrer seg for å påta seg politiske verv eller stille til valg. Kanskje skyldes det hvordan politikken fremstår for alle som ikke er på innsiden av det stammesamfunnet politikken er blitt.

Sakte, men sikkert tilsløres politiske spørsmål i en svulstig, byråkratisk språkdrakt som gjør politikken mindre forståelig. Jeg frykter at dette gjør at terskelen er høyere for å bruke engasjementet sitt politisk. Brenner du for en ny idrettshall, bevaring av grendeskolen eller flere bussavganger, er ingenting så effektivt som å engasjere seg på de politiske arenaene der dette bestemmes.

Velger du å engasjere deg i politikken for deretter å bli møtt av et tåkelandskap med ord og uttrykk som gjør det politiske håndverket utilgjengelig, forsvinner også motivasjonen. Her snakker jeg av egen erfaring.

Hvorfor sier kommunale og fylkeskommunale saksframlegg «helhetlige kollektivløsninger for framtidens mobilitetssystem» når man mener at bussen og toget skal gå? Hvorfor omtales kunder som «brukermasse», muligheter som «mulighetsrom» og holdeplass som «omstigningspunkt»?

Jeg tror ingen enkeltbyråkrat, politiker eller administrativ leder alene bærer ansvaret for det, eller at dette er en ønsket utvikling. Men over tid har et passivt forhold til språkets makt, og dets evne til også å skape avmakt, ført til at lett forståelige saker blir til papirvindmøller der selv den mest ihuga ildsjel blir maktesløs.

Den svenske statsministeren Olof Palme formulerte det velkjente sitatet om at «politikk er å ville». Hadde Palmes tale vært gjennom dagens offentlige språkkvern, kunne det kanskje hett at «politikkens vesen er, og bør på sikt være, å vurdere handlings- og mulighetsrommet for synergier i prioriteringene av tjenestetilbud til innbyggermassen».

Offentlig forvaltning, ironisk nok også et keitete begrep, bør gjennomgå en klarspråksreform. Samtidig kan de politiske partiene gjøre mye for å åpne og tilgjengeliggjøre sine prosesser, og politikerne bør ta folk mer på alvor gjennom å snakke et mer presist språk.

Men fremfor alt må politikkens språkdrakt vaskes for svulstige kommunale uttrykk, og «framtidige mobilitetsstrømmer» må igjen bli til «bussruter».

Dette innlegget ble først publisert på Trønderdebatt. Red.