Someones got to do it

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har måttet svare på om jeg tror han kommer og hva det eventuelt måtte ha å si. Ingen har spurt meg om jeg tror det blir mange norske ordførere og rådmenn å se i København. Og hva det kunne ha å si for en internasjonal klimaavtale.

Og det er kanskje ikke så rart. For akkurat i København er det kanskje ikke Stange-ordføreren eller rådmannen i Gratangen som kommer til å gjøre vei i vellinga. Men si ikke at de er uten betydning. Og si ikke at de ikke kan utgjøre en forskjell. Jeg er sikker på at det kan de.

En skulle tro klimaforhandlingene var preget av angst og panikk i møte med de stadig voksende klimagassutslippene, økningen på gradestokken og det stigende havnivået. Men nei. Det er som om klimaproblemet slutter å eksistere når du setter støvlettene mot parkettgulvet på forhandlingssenteret. Det forsvinner inn i diskusjoner om kommaer og parenteser, prosentsatser og grafer. Og fortvilelsen, krisen, den mulige katastrofen – den snakkes mest om som forskningsresultater og prognoser. (Med unntak av noen miljøvernere, urfolk og ungdommer som forsøker å trenge gjennom bunkene av sakspapirer og køene av menn i dress.)

Og øystatene. De tordner fra talerstolen om hvordan landene deres er i ferd med å drukne, mens store, mektige stater gjør sitt for å dra forhandlingene ut. De rike landene sier de må ha med fattige (men allikevel stadig mer forurensende) land på en avtale. De fattige landene sier det er de rike landene som har skapt klimaproblemet og som må ta ansvaret for å løse det. Og verden sitter på hvert sitt gjerde og venter på at noen skal gjøre noe. I 2006 var jeg på klimaforhandlinger for første gang. Og jeg så hvordan forhandlingene sneglet seg av gårde på forhandlingssentret i Nairobi mens meldingene tikket inn om at andre steder i Kenya druknet mennesker av flom. «And as we consider how to go further still, there remains a frightening lack of leadership» sa daværende generalsekretær i FN, Kofi Annan.

Og lederskapet mangler fremdeles. Men jeg tror ikke nødvendigvis det er de høye herrer med dress og livvakter som vil ta lederskapet. Vi kan i alle fall ikke satse på det. Da satser jeg heller på en norsk ordfører og en engasjert rådmann. For lederskapet består kanskje ikke i å holde offensive taler og å love «action now». Det lederskapet verden trenger, er handlinger. De som gjør at en kommune halverer sine klimagassutslipp i løpet av få år. De som gjør at ei bygd i Norge kan gjøre seg uavhengige av fossil energi. De som gjør at teknologi settes ut i livet og nye erfaringer høstes. Teknologi og erfaringer som kan deles. Det er lederskap.

Og slik jobber jeg for at Norge skal ta lederskap. Norge mener stort sett de riktige tingene i forhandlingene. Men vi har så bedrøvelig lite å vise til: Vi er blant klimasinkene hvis du ser på hvor store utslipp vår lille befolkning står for. Så mens verden leter etter lederskap, et bevis på at det er mulig med høy levestandard og lave klimagassutslipp – så har Norge det mest i kjeften. Det er typisk norsk å være god på retorikken. Men i virkelighetens verden er det bare en ting som teller for klimaet, og det er om utslippene går opp eller ned. Og norske utslipp har aldri vært høyere enn de siste årene.

Det er en lang vei å gå. Det er ikke bare å gå fra klimabølle til helt. Men vi har muligheten. For detblåser mer langs den norske kysten enn de fleste andre steder. Vi har fossefall vi har skaffet oss ren strøm fra gjennom årtier. Vi har teknologimiljøer og penger på bok. Vi har en mulighet, men også et ansvar for å gå foran. For å vise verden at det er mulig.

Og kjære rådmann, ordfører og kommunebyråkrat. Det skjer ikke av seg selv. Jeg trenger din hjelp. For på samme måte som Norge må vise vei i verden, må du vise vei i Norge. Ikke stol på verken Stoltenberg eller Obama. «It’s a dirty job, but someone’s got to do it», synger Faith No More i sangen «We Care A lot» (en av mine favoritter). Hør på den, så setter du deg ned og ser over den klima- og energihandlingsplanen en gang til. Og tro meg, det er sikkert en del steder du kan stramme inn litt.

Om du ikke har tid til å dra til København (det nærmer seg jo jul, gavene skal i hus og budsjettene ferdigstilles), så lov meg det. At du gjør jobben på hjemmebane, mens jeg står et sted i København og brøler mot statslederne. Hvis de kommer da.