Slit med helsa

Ingen skal si at vi ikke er opptatt av helsa vår. Folkehelseinstituttet har 1.000 ansatte, og folkehelse er en vinner på den kommunale og fylkeskommunale dagsordenen. Konferanser arrangeres i hopetall, det er ansatt tusenvis av koordinatorer og fagfolk, omfattende handlingsplaner er vedtatt, og folkehelse er integrert i gamle og nye lover. For ikke å snakke om samhandlingsreformen, som jo skal ta seg av det meste av våre plager.

Det er ikke bare folk flest som får glede av helseinnsatsen. Også som arbeidsgivere har offentlige og private virksomheter kastet seg på oppgaven. Gjennom nøye uttenkte doser av pisk og gulrøtter ledes vi på den rette vei.

Som vanlig er det kommunene som skal dra det tyngste lasset. Det er en krevende jobb.

Én av de kommuner som har slitt mest, er Åmli i Aust-Agder. Aftenposten skulle en tid tilbake lage en reportasje om helsetilstanden i kommunen. Men kommunelegen var sykmeldt. Det samme var presten. Også lederen av prosjektet Snu Åmli var dessverre sykmeldt med utmattelsessyndrom. Så det er sannelig ikke lett.

Selv om min BMI, kroppsmasseindeks, nok slenger rundt grenseverdiene, så tilhører jeg ikke gruppen overvektige. Det er en trøst, for overvektige er jo den nye gruppen som er utpekt som samfunnsproblem nr. 1. Men nå settes det inn en svær innsats for å hjelpe disse tilbake til et godt liv. Mange blir også inspirert av programmer utarbeidet av idrettsfolk og modeller, hvorav noen har greid å utvikle en kropp nesten uten masse.

Selv om mange overvektige sikkert sliter med sine plager, så er jeg også litt lei meg dersom de skulle bli borte. Det er sikkert uvitenskapelig, men jeg har lagt merke til at mange overvektige mer enn oss andre har glimt i øyet, smittende latter og sprer glede og humør. Men det er sikkert for å ta oppmerksomheten bort fra sin livsførsel.

Det er dessverre ikke alle som er like positive til det viktige arbeid som nå preger nasjonen. Jeg overhørte et foredrag av en kritiker. Han påsto at samfunn og medier sprer helsefrykt, at livet består av oppturer og nedturer, og at det intense fokuset på vekt, varemerket sunnhet og normert livsstil innenfor direktoratets retningslinjer, kan gi psykiske problemer og redusert livskvalitet.

Det er jo latterlig. Her må jeg minne om at selveste WHO, Verdens helseorganisasjon, jo har definert hva som er god helse:

«Helse er ikke bare frihet fra sykdom og lyte, men fullstendig legemlig, psykisk og sosial velvære.»

Den som ikke føler seg slik, er rammet av uhelse.

Selv tilhører jeg inntil videre gruppen innbilt friske. Det er nok bare midlertidig. Fastlegen driver nemlig og innkaller meg til stadig nye prøver, og han finner nok noe snart. Mange forskerne mener jo at vi er rammet av mange sykdommer som vi ikke engang vet om.

Jeg må også tilstå at jeg de senere år har gått lange omveier om avisstativer, særlig hvis Dagbladet er utstilt, og heller ikke ser på programmet Puls. Det er nemlig lett å føle seg utilpass. Du blir jo fort klar over at du har gjort noe man ikke skal gjøre, eller ikke gjort noe du skal gjøre. En firespalters advarsel her, et nytt alarmerende forskningsresultat der. Vi blir stadig flere allergikere, og sykdommene står i en uendelig kø og bare venter på oss.

Unormal, avvikende og brysom atferd er i dag heldigvis anerkjent som sykdom og kan avhjelpes med avansert medisinering. Det gjelder ikke minst barn og unge, og er en stor trøst. Ellers kunne man jo tro at det var noe annet som var galt.

Men til tross for alt vårt strev: Norge ligger på sykefraværstoppen iEuropa. Vi leder suverent på uførestatistikken. Vi er også på smertetoppen. Nordmenn har mest smerter av alle i Europa, ifølge en rapport fra Folkehelseinstituttet.

Nå skal også legene ta oss i nakken. Hittil har de jattet med oss i våre klager og plager. En undersøkelse viser at mange leger nå vil gi oss behandling etter hva vi fortjener.

Dessuten er det grunn til å ha forventninger til moderne teknologi, for eksempel ved at alle blir utstyrt med helsesensor. Sensoren måler alle helseparametre kontinuerlig og varsler både den enkelte og hjelpeapparatet når man nærmer seg fastsatte grenseverdier eller risikoliv.

Da jeg vokste opp, het det seg at folk døde fordi de var gamle. Slik er det ikke i dag. Bortsett fra dem som omkommer i ulykker, dør vi alle av sykdom, ifølge offisiell statistikk. Dette faktum burde vi alle ta inn over oss, og innrette livet deretter.

Skrevet av: Matz Sandman