Skifte av rådmenn

Min bakgrunn for å mene noe i denne saken, er flersidig. Etter et opphold på åtte år, sitter jeg nå i min sjuende periode i kommunestyret. I tre av disse var jeg ordfører. På vegne av KS har jeg drevet med folkevalgtopplæring i mer enn 30 kommuner. KS har også tidligere bedt meg gå inn i lokale konflikter, hvor dårlig forhold mellom administrasjonen og politikerne var problemet.

Min erfaring viser at det er en rekke forskjellige årsaker til at en rådmann må slutte. God kjemi og forståelse og respekt for hverandres roller og revirer, i første rekke mellom ordfører og rådmann, utgjør en grunnforutsetning for en god funksjon i kommunen. Jeg har sett flere ordførere som mer eller mindre ubevisst har engasjert seg i saker som vitterlig hører inn under administrasjonen.

Enkelte ordførere ønsker også å påvirke saksutredningen, og noen ganger inviterer også rådmannen til dette. Her har begge et ansvar for å skille rollene. Det er slutt på den tiden da ordføreren var ansvarlig for de sakene som ble lagt fram.

Mange blir politikere nettopp fordi de er opptatt av enkeltsaker. Da er det fort gjort å blande seg inn i administrasjonens oppgaver. I min lokalavis kunne vi nylig se bilde av en kommunestyrepolitiker som skrittet opp 26 meter for å se om bussen kunne snu der. Mange lesere oppfattet ham sikkert som handlekraftig.

Vårt politiske system forutsetter at kommunestyret skal styre og bestemme hva som skal gjøres. Så skal rådmannen sørge for at dette blir fulgt opp. I enkelte kommuner er ikke politikerne bevisste nok på dette området. Vi kan si at det oppstår et politisk vakuum. Siden noen tross alt må styre skuta, kan vi oppleve at rådmannen stiller seg bak roret. Her ligger også noen av årsakene til dårlig samarbeidsforhold. Da ligger ikke uttrykk som «rådmannsvelde» langt unna.

Det er viktig at kommunens ledelse er bevisst på at så snart en sak er sendt ut, er det kun politikerne som skal være på banen. Jeg husker en gang et møte i formannskapet hvor teknisk sjef, i en pause, sa: «Nå vet ikke jeg hvordan det går med saken min, for nå er det gått politikk i den.»

Et annet område hvor det ofte er stor uryddighet, er byggeprosjekter. Ofte ser vi politisk sammensatte byggekomiteer som gjennomfører byggingen. Det kan være skoler, barnehager, idrettsanlegg osv.

Dette blir helt feil. Kommunestyret skal bestemme hva som skal bygges, hvor og til hvilken pris. Så er det rådmannens oppgave å gjennomføre prosjektet. Det har skjedd at rådmenn har måttet gå på grunn av store overskridelser og manglende kontroll ved slike prosjekter. Hva skjer hvis politikerne har hatt ansvaret? Må lederen (ofte ordføreren) ta sin hatt å gå? Det skjer neppe.

En kommune bygget nylig en kunstgressbane som i utgangspunktet var kalkulert til ca. 6 millioner kroner. Plan- og byggekomiteen var politisk sammensatt. Det er uenighet om de totale kostnadene til slutt ble 20 eller 25 millioner. Uansett var det en formidabel overskridelse. En del av overskridelsene skyldes endrede forutsetninger og nye vedtak i løpet av prosessen. Det man må spørre seg er om, er om dette hadde blitt realisert hvis man kjente totalkostnadene da vedtaket om bygging ble fattet.

I konflikter mellom rådmann og kommunestyre er det alltid rådmannen som må gå, selv om årsaken til konflikten i hovedsak kan ligge på den politiske siden. Mediene har en tendens til å «legge skylda» på rådmannen, nærmest uansett årsak. Jeg har til gode å lese i mediene at rådmannen måtte gå fordi kommunestyret ikke gjorde jobben sin.