Sammenslåing nok en gang

«Vi må akseptere både små og store kommuner.» Det er overskriften på en pressemelding Kommunal- og regionalminister Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) sendte ut forrige uke. Ikke en overraskende uttalelse fra en sentral senterpartipolitiker. Denne gangen kommer den etter nok en undersøkelse om hva vanlige innbyggere mener om kommunesammenslåing. Ministeren har latt et gallupfirma spørre innbyggerne i hennes hjemfylke, Rogaland, om hvordan de stiller seg til at deres kommune blir slått sammen med nabokommunen. Og selvfølgelig, innbyggerne er meget skeptiske.

Glad og fornøyd kan Kleppa da slå fast:

- Kommunesammenslåinger kan bare bli vellykket om innbyggerne selv ønsker det.

Likevel ønsker KS-ledelsen nå å kjøre en ny runde med sammenslåingsdebatt. Den forrige har mange friskt i minnet. Det var fra 2003 til 2005 at prosjektet «Framtidens kommunestruktur» skapte debatter og folkeavstemninger over hele landet. Stortingsvedtaket fra 1995 om frivillighet i sammenslåingsspørsmål lå fast den gang som i dag. Millioner ble brukt på utredninger og debatter. Resultatet ble magert. Frei og Kristiansund slo seg sammen. Det samme gjorde Aure og Tustna. Lille Skjerstad gikk inn i Bodø og Ølen og Vindafjord ble til Vindafjord.

Kommunenes løsning på at innbyggerne ikke vil ha sammenslåing, er blitt interkommunalt samarbeid. Det har eksplodert de siste årene. Opptellinger viser at i hvert fall 417 kommuner er med i et eller annet samarbeid. I snitt er kommunene involvert i 14 samarbeid, og noen kommuner har så mange som 50 samarbeid. Trang økonomi, behovet for spisskompetanse og bedre service er drivkreftene som fører kommunene nærmere hverandre. Styringsproblemer og manglende oversikt er resultatet mange steder.

KS-ledelsen foreslår at organisasjonen skal gå aktivt inn i debatten og legge noen premisser sammen med KRD. Forslaget til styrevedtak er forsiktig. Det skal diskuteres kommunestruktur og interkommunalt samarbeid.

Ønsket om en ny strukturdebatt kommer etter nederlaget i regionsaken. Unnskyldningen for ikke å gjøre noe med kommunestrukturen i 2005, var for mange nettopp å vente til regionene var på plass. Nå blir det ingen regioner, og vi er tilbake til kommunestrukturdebatt.

Sånn kan man holde på å kjøre rundt til man blir blå i fjeset, men alle vet at det bare er en måte å få til strukturendringer på. Det er Stortinget som må ta den upopulære beslutningen, ikke innbyggerne i folkeavstemninger eller lokalpolitikere. Stortinget må tørre å si at vi skal ha kommuner som tilsvarer bo- og arbeidsregioner, eller som ikke skal ha færre enn 5.000 innbyggere. De kan sette et tall, for eksempel 100 færre kommuner som Erna Solberg gjorde, eller finne et annet mål for hvordan en robust kommune skal være. Danskene gjorde det. Hardt og brutalt vil mange si. Antall kommuner gikk fra 271 til 98 og antall amt fra 16 til fem regioner. Kommunene fikk flere oppgaver, og klager ikke. Regionene fikk færre oppgaver, og er ikke fornøyde.

Er man fornøyd med tingenes tilstand i Norge, kan man av og til bestille slike undersøkelser som Kleppa har gjort og trekke konklusjonen: Små og store kommuner er like bra. Interkommunalt samarbeid er løsningen.

Vil man ha endring, er ikke enda flere utredninger, konferanser, debatter og analyser veien å gå. Vi vet nok. Det er politisk vilje og mot som må til dersom færre kommuner er målet.