Kommunedirektøren i Moskenes foreslår endringer og forenklinger i tilskuddet til brukere av ressurskrevende tjenester. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB scanpix

Debatt

Ressurskrevende tjenester kan finansieres bedre

Enkle grep kan ta bort de mest ekstreme utslagene av ressurskrevende tjenester i kommuneøkonomien for mindre kommuner. Det trenger ikke bety økning i statens utgifter.

Ressurskrevende tjenester kan gi ekstreme, urimelige økonomiske utslag i mindre kommuner. Utfordringene med dagens «toppfinansiering» er påpekt av Stortinget og erkjent av Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Telemarksforsking er på oppdrag fra departementet i ferd med å ferdigstille en rapport der ressurskrevende tjenester generelt er et hovedtema.

Kommunene har ansvaret for ressurskrevende tjenester. Ansvaret finansieres i dag dels gjennom de generelle fordelingsnøklene i inntektssystemet og dels gjennom en «toppfinansiering». Den slår ut dersom kostnadene ved den enkelte bruker overstiger 1.361.000 kroner. Over dette nivået dekker staten 80 prosent.

I mindre kommuner med mange brukere, kan den kommunale egenandelen per innbygger bli ekstrem og uhåndterbar.

Det er særlig to årsaker som gjør at mindre kommuner kan få urimelige økonomiske utslag av ressurskrevende tjenester. Det ene er mange brukere. Dagens toppfinansiering kompenserer den enkelte ressurskrevende bruker, uavhengig av kommunestørrelse og det kommunen får overført gjennom det generelle tilskuddet.

Effekten er at i mindre kommuner med mange brukere, kan den kommunale egenandelen per innbygger bli ekstrem og uhåndterbar.

Tabellen nedenfor viser en oversikt over kommunene med høyest kommunal egenandel per innbygger i 2018. Tallene er hentet fra Helsedirektoratets oversikt over utbetalingene gjennom toppfinansieringsordningen.

Den andre årsaken er at en kommune kan ha mange økonomiske krevende brukere over 67 år som per dato ikke kompenseres gjennom toppfinansieringen. Moskenes ligger på topp i egenandel per innbygger for ressurskrevende tjenester til og med 67 år. Tas det hensyn til egenandelen for brukere over 67 år, kommer egenandelen i Moskenes opp i ca. 20.000 kroner per innbygger.

Dette er nivåer som er uhåndterbare for enhver kommune. Vi foreslår å innføre et trinn 2 i toppfinansieringen. Hensikten er å dempe effekten av at mindre kommuner kan ha uforholdsmessig mange ressurskrevende brukere i forhold til innbyggertall og/eller økonomisk krevende brukere som er passert 67 år.

Trinn 2 foreslås å slå inn dersom sum egenandel per innbygger i kommunen i alle aldersgrupper overstiger 6.000 kroner per innbygger. Terskler for de over 67 år settes lik de under 67 år. Over dette nivået dekker staten 80 prosent.

En slik endring vil ta bort de mest ekstreme, urimelige og uhåndterbare effekter av dagens toppfinansiering, for mindre kommuner.

For å finansiere trinn 2, foreslås innført et tilleggskrav til egenandel i trinn 1. I tillegg til 1.361.000 kroner per ressurskrevende bruker, innføres det et krav om egenandel per innbygger før trinn 1 slår inn.

Basert på tallene fra Helsedirektoratet antas det at nødvendig egenandel for å «finansiere» trinn 2, vil ligge på 20–30 kroner per innbygger. Dette basert på at andel ressurskrevende brukere over 67 år trolig ligger i intervallet 0,1–0,25 per 1.000 innbyggere.

I praksis betyr det at en kommune med 25.000 innbyggere får en egenandel i tillegg til dagens trinn 1 på 0,5–0,75 millioner kroner før toppfinansieringen slår inn. En slik tilnærming vil være logisk da en ekstra egenandel relatert til innbyggertall tar hensyn til den generelle overføringen som ligger i inntektssystemet, noe dagens toppfinansiering ikke gjør.

Staten kan også forenkle måten tilskuddet utbetales på og derigjennom bygge inn et incitament til å redusere kostnadsnivået. Det kan skje ved at tilskuddet utbetales «forskuddsvis». Toppfinansieringen for 2021 baseres på dokumenterte kostnader for 2019, for 2022 baseres tilskuddet på dokumenterte kostnader i 2020 osv.

Effekten ved en slik endring vil være at stat og kommuner vil være kjent med tilskuddsnivået når neste års budsjett vedtas. Dessuten vil kommunene kunne få et incitament til å redusere kostnadsnivået fordi de får beholde besparelser/selv må dekke kostnadene ved endringer, i inntil to år.

For staten vil det være en fordel at størrelsen på bevilgningen og effekten av eventuelle endringer, er kjent når statsbudsjettet for kommende år vedtas. I dag er det i praksis en «åpen post» som må salderes i budsjettåret.

Steinar Sæterdal er kommunedirektør i Moskenes.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.