Om å tisse i buksa

Dette lille munnhellet som var hyppig i bruk i kjølvannet av den forrige jappetiden rundt 1990, illustrerer en viktig lærdom. Etter en lang periode med oppgang, kommer det alltid en nedgang. Spørsmålet er bare når og hvor hard eller myk landingen blir.

Økonomi har aldri vært en eksakt vitenskap. Derfor er alltid det sikreste med økonomiske prognoser at de er gale. Spørsmålet er bare hvor mye eller lite feil de tar. Nettopp derfor kan det være grunn til å diskutere prognosene mer enn man gjør. For eksempel de prognosene som er lagt inn som forutsetninger i de årlige kommuneoppleggene.

For å oppfriske litt: KS har høstet litt kritikk fra - som det så fint heter - sentralt hold, for at vi har satt spørsmålstegn ved Finansdepartementets tall for kostnadsutviklingen, kjent som deflatoren for de mest innvidde - noen vil kanskje si nerdene - i kommunal sektor. Bakgrunnen er at KS har hentet inn tall fra Statistisk sentralbyrå som viser høyere lønnsvekst og sterkere prisstigning i byggemarkedet, både for 2007 og 2008, enn de tallene Finansdepartementet legger fram i statsbudsjettet.

Selvsagt er det alltid en fordel å være enige om tallene, men så lenge tallene skuer fremover og ikke bakover, vil det alltid være usikkerhet knyttet til dem. Heldigvis ser det nå ut til, etter flere runder i konsultasjonsordningen, at vi er enige om nettopp det.

Vi bestrider på ingen måte at kommunene har nytt godt av ekstraordinær høy skatteinngang gjennom flere år. Det har da også innbyggerne fått uttrykkelig beskjed om fra sentrale myndigheter. Poenget er bare det at ekstraordinær skatteinngang også er fulgt av ekstraordinær kostnadsøkning. Eller sagt på en annen måte: De faktorene som bidrar til at skatteinngangen blir høy, er de samme som gjør at kostnadene øker. Når lønningene går opp, øker kommunenes skatteinntekter, men det gjør også utgiftene til nettopp lønninger.

Og når arbeidsinnvandringen øker, bidrar det til økt sysselsetting og høyre skatteinntekter, men også til økt press på det kommunale velferdsapparatet. Fordi arbeidsinnvandrerne i økende grad tar med seg familien og skal ha norskopplæring, barnehage- og skoleplasser. At arbeidsinnvandringen er bra for Norge AS, i hvert fall på kort sikt, er det liten tvil om, men om det gir pluss eller minus på bunnlinja i kommunene, er mer usikkert.

Dessuten er det slik at ekstraordinære skatteinntekter beholder kommunene som regel en gang. Det betyr at de ikke kan brukes til varige kostnadsøkninger i driften, som for eksempel ansettelser av sykepleiere eller lærere. Gjør man det, kan det komme en ubehagelig økonomisk blåmandag i neste omgang.

Kostnadsøkninger som det ikke er tatt høyde for i budsjettoppleggene, er derimot varige. Dette betyr at dersom kommunene får en ekstraordinær skatteinngang på 1 milliard kroner ut over det som er forutsatt i budsjettopplegget i 2008, så beholder de den i 2008, men ikke i 2009. Får de en smell på lønninger eller byggekostnader på 1 milliard kroner ut over det som ligger i budsjettopplegget, beholder de den i 2008, men også i 2009 og videre framover.

Før i verden, da vi hadde faste valutakurser, og Norges Bank ble holdt i ørene av Finansdepartementet, hendte det at krona ble devaluert (skrevet ned i verdi) for å bedre konkurranseevnen. Det hjalp som regel. På kort sikt. Det var derfor det ble sammenlignet med å tisse i buksa på en kald vinterdag. Det blir veldig varmt og godt en liten periode, så blir det skrekkelig kaldt.

Det er litt slik det føles med regjeringens budsjettopplegg for kommunene også. 2006 var et veldig varmt og godt år, men nå begynner vi å kjenne at det blir mer kjølig. Det er ikke nødvendigvis slik at det er for lite penger i kommunesektoren i 2008, men pengene er i altfor stor grad formålsbestemt - øremerket - fra statens side, og sektorministernes ambisjoner på vegne av de frieinntektene har en tendens til langt å overgå størrelsen på disse pengene.

Det er heller ikke slik at vi ikke ser behovet for å holde igjen på utgiftene i en periode med turbofart i norsk økonomi. Men det kan være at en jevnere varme, forstått som jevnere vekst i forbruk og investeringer, i privat og offentlig sektor, er best for å sikre nødvendig isolering i norsk økonomi på litt sikt.

Hvilket bringer meg tilbake til formuen og landingen. Kommunene forvalter en stor formue på vegne av fellesskapet. For at den ikke skal forringes, må det settes av penger til nyinvesteringer og vedlikehold. Derfor må det tenkes langsiktig og budsjetteres med overskudd hvert år. Hvis ikke kan en stor formue fort skrumpe inn til en ganske liten, og en behagelig kortvarig varme bli erstattet av en lei kulde.