Ny kommunereform er en thriller

Unnskyld uttrykket. Med all respekt. Vi visste det likevel. Det er mye lettere å si nei enn å si ja. Vi tviholder på vårt. Ingen forandring betyr forvitring. Så enkelt er det.

Det er på tide å bruke litt store ord: Norge trenger en ny kommunereform, og hvem skal ta ansvaret for den? Alle må ta ansvar for den. Hvem melder seg frivillig? Hvem er modig? Stakkars kommunalminister Sanner, som møter så mange motstridige nordmenn. Klippe, klippe, sa kjerringa.

NHO gjorde saken om kommunale reformer til hovedsak for årskonferansen i fjor, modig nok, men det kokte bort. Næringslivet skjønner nok alvoret. Det blir kanskje ingen reformer før landet har havnet i en økonomisk krise, og med oljepenger kan det bli lenge til.

Vi trodde kanskje at Arbeiderpartiet var modige og ville fremme en reform? Men Arbeiderpartiet turte rett og slett ikke. Vi må nå sette vår lit til Erna Solberg. Hun kunne ha tatt opp dette i nyttårstalen sin, men hun turte ikke. Informasjonsrådgivere ga henne det råd å snakke om noe alle er enige om: Større fokus på psykisk helse. Hun skulle virke samlende, nesten som kongen.

Gjør øvelsen: Søk på internett – distrikter i Norge – og du finner et godt forslag til ny kommunestruktur, med store kommuner som intuitivt passer overraskende bra.

Men hva skal en kommunalminister gjøre, når kommunene sier nei? Om en virkelig skulle være en modig politiker, må en ikke bare være dristig, en må også være listig. Sanner tenker mye taktikk, men tør ikke fortelle noe som helst.

Et utvalg er nedsatt. Utvalget ender helt sikkert med en konvensjonell og sterk anbefaling om kommunesammenslåing. De vil samtidig foreslå sterke insitamenter (premier, som det heter på godt norsk). Hver kommune som slår seg sammen, får kanskje mange millioner i gave, og utredningene er selvfølgelig gratis. Og hva så? Mange kommuner vil fortsatt ikke slå seg sammen. Klippe, klippe, sa kjerringa.

Kan en skille kommunene fra oppgavene? Et alternativ ville være å frata kommunene de fleste oppgavene, bortsett fra kultur, barnehager og omsorgsoppgaver. Lokaldemokratiet ville forvitre, men styringen ville bli enklere. Staten overtar det meste og etablerer distriktskontorer for helse, utdanning, samferdsel, plan og regulering. Fylkesmannen og fylkeskommunen opphører. Dette ville være meget krevende med hensyn til endringer i lover og forskrifter.

Sanners plan er det motsatte. Han vil gi kommunene langt større ansvar. Dette vil utvilsomt styrke lokaldemokratiet. Da må det skje kommunesammenslåing, men det får han ikke til. Kanskje vil halvparten, og han står igjen med halvparten som ikke vil. For et dilemma!

Dette er virkelig en thriller.