Norge betaler selv for Interreg-prosjektene

Interreg er EU-programmet for å fremme sosial og økonomisk integrasjon. Interreg er ikke en del av EØS-avtalen, men Norge har valgt å slutte seg til ulike Interreg-samarbeid, på samme måte som for eksempel Russland og andre ikke-EU-land. Interreg har eksistert i tjue år, og Norge har deltatt de siste fjorten. Interreg har blitt beskyldt for å være en del av EU-strategien for å bygge ned medlemslandenes stilling, til fordel for grensekryssende regioner. For tiden deltar Norge i 11 Interreg-programmer.

I de fleste tildelingskomiteene er det først og fremst embetsverket som er representert. Slik blir store summer fordelt med minimalt med politisk styring. Mange kommunestyrerepresentanter oppgir dessuten at de anser Interreg-programmene for å være byråkratiske og tungvinte.

I dette perspektivet blir det også viktig å se på totalsummene i regnskapet: For kommuner og fylker innebærer EØS-avtalen stadig mer EU-tilpassing. Dette betyr mindre demokrati, mer byråkrati, mer rigide regler, mer tvungen anbudsutsetting, vanskeligere vilkår for næringsutvikling og dårligere tilbud til innbyggerne. Dette er problemer intet Interreg-prosjekt kan løse. Det er også viktig å huske at Interreg ikke er en del av EØS-avtalen, men en selvstendig avtale. Dermed er det viktig – og riktig – å debattere norsk tilslutning til EØS og til Interreg som to selvstendige spørsmål.

I denne programperioden, som strekker seg fra 2007 til 2013, betaler den norske stat om lag 730 millioner kroner for deltakelsen. Det finnes ikke noe offentlig, åpen oversikt over hvor mye midler norske kommuner og fylker betaler i byråkrati. Nei til EU er på ingen måte kritiske til samarbeid på tvers av landegrensene. Men debatten om Interreg må føres på riktige premisser, og det er alltid riktig å følge med på hvordan det offentlige disponerer midlene sine. Hemningsløs EU-hyllest innebærer sjelden en fruktbar innfallsvinkel til viktige spørsmål.

Et eksempel fra Bergen kan være illustrerende. «EU betaler for bedre luft i Bergen», skrev Europabevegelsen på sine hjemmesider i mai (saken er ikke lenger tilgjengelig på deres hjemmeside). Men er det sant? EU og Hordaland fylkeskommune samarbeider nå om et prosjekt for bedre luftkvalitet i Bergen, kunne Jasiden.no fortelle. «Clean North Sea Shipping» skal redusere luftforurensningen fra skip som ligger til havn, og tiltakene i prosjektet vil koste 35 millioner kroner, hvor deltakerne selv dekker femti prosent. Europabevegelsen fremstilte det som om pengene gikk til Bergen alene.

Hos Hordaland fylkeskommune kan en lese at prosjektet har 18 partnere fra Sverige, Tyskland, Nederland, flamsk Belgia, Storbritannia og Norge. Interreg skriver at «Clean North Sea Shipping» er en del av Nordsjøprogrammet (IVB). Programmet dekker Danmark i tillegg til de seks nevnte landene. Regionen er 664.000 kvadratkilometer stor og inneholder om lag 60 millioner innbyggere – av dem snaut fem millioner norske. EU betaler 140 millioner euro og Norge stiller med 9,6 – altså finansieringen av den norske delen av prosjektet. Kan hende er det rett at i alle fall femti prosent av pengene til luftrensningsprosjektet i Bergen har vært innom EU – men finansieringen av norske prosjekt kommer nok fra Norge.

Eksempelet viser at flinke kommuner og fylker kan motta penger fra EU-systemet gjennom Interreg-programmer, men finansieringen av disse midlene kommer i sin tur fra Norge – de tar bare turen om Brussel først.

Norske fylker, kommuner og landsdeler kan godt være representert i Brussel. Likevel har Nei tilEU tidligere kritisert regionkontorene for å være for lite kritiske til den informasjonen som EU sender ut. Skal det være noe vits i å ha regionkontor i Brussel, må de være i stand til å behandle informasjon og skape debatt, ikke bare fungere som et slags oversettelseskontor for pressemeldinger fra EU. 

Norge er et lite land i verden, og det er klart at vi må ha regulerte samarbeidsforhold til landene omkring oss. Men i dette bildet bør Norge se på alle muligheter, ikke bare ta dagens løsninger for gitt. Kritisk tenkning er heldigvis ikke forbudt – heller ikke i EU-spørsmål.