Mens vi venter på reformen

På oppdrag fra KS har PricewaterhouseCoopers (PwC) undersøkt «samhandlingens kår» mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Her har vi vært opptatt av følgende fire hovedspørsmål:

1. Hvordan samhandler kommuner og helseforetak i dag om viktige pasientforløp og pasientgrupper?

2. Hvilke erfaringer har partene med de virkemidlene som brukes i samhandlingen?

3. Hva skal til for å lykkes med disse virkemidler?

4. Hvilke tiltak bør prioriteres for å få best mulig samhandling i helsesektoren?

Når vi har undersøkt «status» for dagens samhandling, har vi tatt for oss tjenester til pasienter med kronisk sykdom med behov for sykehusinnleggelse. Videre har vi undersøkt pasientforløpene mellom hjem, fastlege og poliklinikk – og mellom hjem, legevakt og innleggelse. Dessuten har vi sett på pasientforløpet «ut» fra spesialisthelsetjenesten.

   Hva har vi så funnet ut? I korthet at lederne i kommuner og helseforetak er tilfredse med samhandlingen seg imellom! Dette kan virke overraskende når vi vet at det tidligere er rapportert om dårlige erfaringer. Det kan tenkes at lederne som er spurt denne gang, ser annerledes på samhandling enn utførende helsepersonell. Men det er i seg selv viktig at ledelse i kommuner og helseforetak melder om gode erfaringer, fordi motiverte ledere er avgjørende når endringer skal kommuniseres og settes i verk.

Så til virkemidlene for samhandling, der vi blant annet har undersøkt samarbeidsavtaler, fellesorganer og kunnskapsoverføring. Her viser det seg at dagens samarbeidsavtaler stort sett oppleves som positive. Men partene er ikke like fornøyde med hvordan avtalene etterleves, og flere kommuner mener det er for mye avvik fra avtalene. Helseforetakene er rimelig fornøyd med fellesutvalgene for lederne. Blant kommunene spriker erfaringene mer, og det kan virke som en del utvalg drives mest på helseforetakenes premisser. Dette må kommunene i noen grad ta på egen kappe fordi de ikke sjelden møter for dårlig representert, forberedt og koordinert.

Praksisplasser og hospitering er også et sentralt virkemiddel for å skape bedre samhandling. Halvparten av kommunene har erfaring med dette, og de fleste er godt fornøyde. Men også på dette området oppfatter enkelte kommuner «enveiskjøring». Sykehuspersonell er med andre ord mindre interessert i hospitering i kommunene enn kommuneansatte i sykehusene.

   Hele 70 prosent av kommunene har positive oppfatninger av sykehuslegenes pasientveiledning i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Mange kommuner er imidlertid usikre på hvordan de skal forholde seg når sykehusleger ber om pasientinformasjon. Dessuten oppgir atskillige kommuner at sykehusene ikke tilbyr dem den informasjonen de er ute etter. Den vanligste kritikken går ut på at sykehusene ikke sender ut epikriser som de skal, og at de ofte er for sent ute med varsel ved utskriving. Kritikken mot kommunene dreier seg ofte om manglende medisinopplysninger. På dette punktet registrerer vi også en god del selvkritikk.

Hva skal til for å lykkes med virkemidlene for samhandling? var altså tredje hovedspørsmål i undersøkelsen. Her trekker partene fram gode avtaleverk og fungerende fellesutvalg for topp- og mellomledere. Men det viktigste av alt er god samarbeidskultur, mener både kommuner og helseforetak. Denne kulturen vil påvirke alle typer samhandlingstiltak, ikke minst koordinering, informasjonsutveksling og hospitering. For å utvikle samarbeidskulturen må ogsåhelseforetakene yte sitt. Ikke minst må de i større grad anerkjenne den kommunale helse- og omsorgstjenestens rolle i helhetlige pasientforløp. Samtidig må kommunene ta sin del av ansvaret og særlig prioritere arbeidet med avtaler og utvalg som kan styrke samhandlingen med helseforetakene.

I undersøkelsens fjerde og siste spørsmålsstilling er kommuner og helseforetak stort sett enige om hvilke tiltak som bør prioriteres for å fremme best mulig samhandling i helsesektoren. Noe av det viktigste som oppgis er bedre informasjonsteknologi og mer utvikling/utveksling av kunnskap og kompetanse. Og nok en gang: sterkere samarbeidskultur!

   Etter dette blir min konklusjon: Samhandling i helsesektoren er ikke valgt fordi det er enkelt å praktisere, men fordi strategien er riktig og nødvendig – til beste for pasientene. Forutsetningen er imidlertid at kommuner og helseforetak holder sammen og utvikler respekt for hverandre. Antakelig må man også innse at samhandling dreier seg mer om fornuftsekteskap enn om dyp og inderlig kjærlighet. (Vår rapport har navnet «I gode og onde dager».) Men gledelig nok kan vi altså dokumentere mange og positive tegn på god helsesamhandling her i landet. Samtidig påviser vi områder som partene må arbeide videre med. Noe de i høy grad er innstilt på! 

Skrevet av: Trygve Sivertsen, leder for kommunal sektor, PwC Norge