Annonse
Debatt
Lokalpolitisk rett til nedbygging av strandsonen?
Langs kysten vår står hytter og fritidshus som bautaer over lokalpolitikkens begrensninger. Det er en allmenn erkjennelse av at for mange verdifulle strandperler er bygd ned og gjort utilgjengelig for folk flest. Verdifullt biologisk mangfold har gått tapt for alltid. I hovedsak har nedbygginga skjedd gjennom dispensasjoner og enkeltvedtak utenom overordna plan.
Da er det freidig når ordfører i Sveio i Kommunal Rapport 29. april hevder at vi som bor i kommunen vet selv best hvordan strandsonen vår bør forvaltes. Verst er nedbygginga i pressområdene langs Oslofjorden og på Sørlandet, men eksemplene på slett strandsoneforvaltning står i kø også rundt byene på Vestlandet og videre nordover langs kysten. Natur- og friluftskvalitetene er så store langs hele kysten at strandsonen må forvaltes i et mange-generasjoners og nasjonalt perspektiv. Heller ikke statlige myndigheter har bare en ærerik historie å vise til.
Vi hadde derfor forstått det om ordføreren hadde gått til angrep på statens egen forvaltning av strandsonen. Det er mange mil strandsone som er ødelagt av vei og jernbane, og motviljen mot alternativer til monstermaster i sårbart kystlandskap er uforståelig. Vi skulle også applaudert om ordføreren hadde gått i bresjen for et opprop om økning av statens økonomiske tilskudd til sikring av friluftsområder.
Mye taler for at differensiert strandsoneforvaltning er fornuftig i vårt langstrakte land. Det må imidlertid ikke bli et klarsignal til å gjøre de samme feilene på nytt med nedbygging av den mest verdifulle delen av strandsonen. Friluftsrådenes Landsforbund mener et vilkår for differensiert strandsoneforvaltning, må være ei verdikartlegging som grunnlag for helhetlig planlegging av kystsona der de viktigste områdene sikres varig for allmenn bruk. Prinsipielt bør det sikres et belte langs hele kysten som muliggjør ferdsel til fots.
