Livet mellom byggene reguleres ikke med firkanter

Digitaliseringen som pågår nå, kan gjøre overdetaljering av arealplaner verre. Det frister å regulere hypnotiske 3D-modeller som går ut på vedtaksdato.

Men en god plan som overlever ulike bruksfaser, krever det motsatte: Et større abstraksjonsnivå. Romlig regulering gir oss mulighet til forenkling for å bruke ressurser til essensen; å sikre gode og trygge rammer for livet mellom byggene. Jeg foreslår to enkle grep som kort forklares.

Hvorfor må vi regulere hva et bygg skal brukes til, gjennom en plan, når det kan gjøres med en brukstillatelse? Det er ingen god grunn.

Våre reguleringsformål bygger på utdaterte byteorier hvor idealer om renhet og disiplin etter krigen brakte en dyster forestilling om planlegging: En by for å sove, en by for å arbeide, en by for å handle, en by for idrett.

Men livet består av mange spontane friksjoner som oppstår og slukkes i ei rotete blanding av ulike drivkrefter. Plan- og bygningslov er dessuten en ja-lov. Du skal få bygd hva du vil, så lenge hensyn til det offentlige ikke krenker råderett over din eiendom. Da trenger vi bare to arealbrukskategorier: Byggbare eller ikke byggbare. Du kan se bort ifra arealformål og bruke kun hensynssoner. Det er flere gode grunner til det.

Søkte du om dispensasjon da du brukte boligen din til hjemmekontor? Livet er lite forutsigbart, så hvorfor skal vi hefte ombruk til prosesser som tar minimum to til fire år?

Vi har glemt hvordan bedrifter og byer i stor grad dannes: Det starter i en organisk kombinasjon av småskala produksjon, butikk, kontor og bolig som spirer opp til selskaper og innholdsrikt nabolag.

Våre etablerte forestillinger om hva en by eller tettsted skal være, hindrer oss i å skape levende bykjerner, som mange eldre tettsteder og bykjerner har vært før de forvitret i turist-klisjeer.

En liberalisering av reguleringspraksis hviler på kunnskap om hvordan bygningskropp og tomteutnyttelse henger sammen med ombruksmuligheter. Du får ikke en kyllingfabrikk i et boligbygg uten en betydelig ombygging og byggesøknad.

Tekniske krav burde knyttes i mye større grad til bestemte typer bruk og dokumenteres til ferdigattest. På den måte kan byer og tettsteder programmeres mye friere uten at det går på bekostning på brannsikkerhet, støy, oppholdsareal og brukbarhet mm. Ja, en plan burde regulere det som skal stå i mange år, det vil si formen på bygninger, ikke innholdet. Sentrale virkemidler er etasjehøyder, dybde på bygg, parkeringskrav, byggegrenser og minimum uteareal. Romlig regulering må blåse et nytt liv i den norske tradisjon for gateregulering og avlive arealbruksformål.

Det er påfallende hvor tomtesentrert byutviklingen er i Norge. Ser du på tomta ovenfra, ender du med å fylle den opp: Bygg i midten, kjøreareal rundt. Det blir vanskelig å danne en god by.

Vi burde planlegge byer og tettsteder slik vi opplever dem, nemlig fra gatenivå, fordi livet oppstår mellom byggene. Det kan romlige reguleringer hjelper oss med. Trenger du en effektiv logistikk, sikrer du et bestemt gatetverrsnitt. Trenger du en aktiv gågate, sikrer du mange aktiviteter døgnet rundt og siktlinjer mellom inne og ute. Fasaden som vender mot gata, er ansiktet utad, den som naboen din får stadig mer som utsikt når byer og tettsteder fortettes.

Så klart, du må legge mer innsats i det å regulere det strengere. Men bak hovedfasaden kan du disponere arealet friere. Det er reserven for tilbygg, mer parkering, lagring mm. Hvorfor skulle en bakgård reguleres like strengt som forhage?

Disse utviklingsprinsippene er ikke fremmede i Norge. Det er en plantradisjon vi glemte da bilbasert planlegging tok planleggere i storm på 60-/70-tallet. Bærekraftig by- og tettstedsutvikling krever nye måter å planlegge.